18 utgaver av Arkitekturårboken

På slutten av 2010 publiseres den 23. utgaven av arkitekturårboken som dermed er en historiebok som selv har en historie. Det var Arkitekturmuseets første direktør, Elisabeth Seip, som startet opp og var redaktør for de fem første utgavene, siden har bøkene blitt redigert av meg. Fordi dette er min 18. og siste årbok, vil jeg benytte anledningen til å si noe om de intensjonene årboken har blitt redigert etter i min periode.

Jeg kom til dekket bord. Boken var etablert, en forlegger var funnet (Bjørn Smith-Simonsen i Pax) og visse hovedingredienser var på plass. Boken forholdt seg til året som nettopp var gått (ved kortfattet å presentere fjorårets viktigste bygninger) og inneholdt dessuten en seksjon med lengre artikler. Dette var en fornuftig, og ikke uvanlig, todeling det var ønskelig å bygge videre på. Det ble innført en årskavalkade (”Et år har gått”) med gjennomgang av fjorårets viktigste faglige begivenheter, måned for måned. Artiklene ble konsentrert om emner fra norsk arkitekturhistorie, stort sett fra modernismens periode og frem til dagen i dag. Dermed illustrerte boken museets virkefelt: en todeling der samtid og historisk arv skulle være like viktige.

Byggekunst
Før jeg går videre må jeg tillate meg så si noe om min redaktørtid i Byggekunst. Fordi tidsskriftet har slik en dominerende posisjon i Norge, mente jeg det måtte være mangfoldig. Hvert nummer skulle ha et tema og en tydelig identitet, og spranget fra et nummer til det neste kunne være stort. Temaene kunne spenne fra skipsdesign til barnehager, brukermedvirkning og byportretter (Halden, Molde og Kristiansund). Men tyngepunktet lå på å kartlegge norsk samtidsarkitektur og å øke kunnskapen om vår arkitekturhistorie. Historien skulle fremstå som interessant og relevant. Hele hefter ble viet ulike ideologier som strukturalisme og antroposofi. Postmodernismen ble forsøkt kommentert og dokumentert mens den skjedde (1/1985), og da arkitekturen endret skikkelse på slutten av 80-tallet, ble endringen viet oppmerksomhet i et hefte med temaet ”Strenghetens styrke” (2/1989).

Samtidens ledende norske arkitekter ble presentert i monografihefter eller lengre artikler: Telje-Torp-Aasen, Sverre Fehn, Helge Hjertholm, ØKAW, Hoem Kloster Jacobsen, Anna og Jostein Molden, HRTB/AROS, Nils Henrik Eggen, 4B, Bjart Mohr, Niels Torp, CUBUS, Gult felt med Svein Hatløy, Arbeidsgruppen HUS og Bjørn Simonnæs.
Men også historiske aktører og perioder ble trukket frem ved hjelp av nyfotografering og lengre artikler: Frederik Konow Lund, Magnus Poulsson, Arne Korsmos 1930-talls villaer og siden huset i Planetveien, Jan Inge Hovig, 1920-talls klassisisme, 1930-tallets funkis og hybrider på 1950-tallet.

Eldre trearkitektur og 1800-tallet
Derfor var det et allerede igangsatt arbeid som ble videreført i årboken: kartleggingen av samtiden og dokumentasjonen av norsk arkitekturhistorie. Redaktørens interesser og tilgangen på forfattere med spesielle kunnskaper, ble styrende. I motsetning til Byggekunst-heftenes klare profil har bare noen få årbøker hatt tilløp til et enhetlig tema. Men ordner man de mange artiklene kronologisk får man et lappeteppe som tegnet et ganske nyansert bilde av nyere norsk arkitekturs utvikling.

Det fleste artiklene har tatt for seg de siste hundre årene i norsk arkitektur. Anne Grete Ljøsnes ”Arv og tolkning. Vår gamle trearkitekturs skjebne” (1997) er et kjærkomment unntak. Ola Storslettens ”Fortida bygges nå!” (1996) satte fokus på rekonstruksjon og at vi for første gang på 800 år igjen bygger stavkirker. I artikkel ”Den eldre barokken i Norge” (2009) viste Lars Jacob Hvinden-Hagen at norsk arkitektur på 1600- og 1700-tallet og har vært rikere enn vi tidligere har trodd.

Viktige verk og personer på 1800-tallet er blitt behandlet: Oscarsborg festning
(2001), Oscarshall (2002) pluss Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno (2002). Mari Lendings gjennomgang av arkitekturtekster fra det tidlige 1800-tallet (2006) viste at idéer som vi regner som modernistiske har vært i bruk lenge.

Det 20. århundre
Det er som sagt det 20.århundre som har vært vårt fokus. Den tidlige vestlandsarkitekturen har blitt vist oppmerksomhet: Festiviteten i Kristiansund (2005), Den Nationale Scene i Bergen (2004), gullalderarkitekten Egill Reimers (2004), Ole Landmarks mesterverk Rasmus Meyers samlinger (2004) og utbyggingen av Høyanger (2003). Men mye skjedde også i hovedstaden, særlig i årene rundt 1905 (2004). Arnstein Arneberg medvirket i konkurransen om Kongsseteren i 1907 (2003), tegnet Munkebakken (2001) og mye annet på Fornebu (2001). Han og kollegaen Magnus Poulsson fikk lange yrkesliv, og Poulsson tegnet på slutten av sin karriere en glimrende kirke på Gravberget (1998). Da de to vant konkurransen om Oslo rådhus i 1917, var hovedkonkurrentene Bjerke og Eliassen (2003). Georg Eliassen bygget seg et fint hus på Frogner i Oslo og tre tiår senere tegnet sønnen Trond Eliassen et hus i den andre enden av hagen, og det har blitt stående som et interessant eksempel på tilpasningsarkitektur (2003).

Espen Johnsens artikkel fra 1994 ga en nyttig oversikt over 1920-tallsklassisismen og dens røtter. Et av periodens hovedverk er Vigelandsmuseet (2000)tegnet av Lorentz Harboe Ree. En av de største satsingene i mellomkrigstiden, Universitetet på Blindern (1997), ble preget av overgangen fra klassisisme til funkis. Arkitektene på den tiden, som Leif Grung (1993), Ole Øvergaard (2007) og Per Grieg (1996), rettet seg etter den nye stilutviklingen. Noen lot seg allerede i 1928 inspirere av osloarkitektenes reise til ”det nye Holland” (1995). I 1930, da Rederiforbundet skulle bygge nytt hovedkontor (1996), fikk man bevist at det moderne kunne kombineres med det representative. At den nye tidsånd også kom til uttrykk i større industrianlegg, som Vinmonopolets anlegg på Hasle i Oslo (1997), og store fabrikkbygninger for Borregaard (1999), er ikke forbausende. Den annen verdenskrig gjorde nye arbeidsoppgaver ble presserende, og Arne Korsmo ble for eksempel byarkitekt i Kristiansund i 1940-42 (2005).

Etter krigen skapte Knut Knutsen viktige verk som sitt sommerhus ved Portør (1995) og den norske ambassaden i Stockholm (1997). Han ble en inspirator for mange, blant annet Herman Krag (1995). Den tidlige etterkrigstiden var preget av pragmatisme og en viss tilbakevending til tradisjonelle former. Men glimrende resultater kunne det likevel bli. De gamles by (1998) i Bergen, tegnet av Eystein Michalsen (2009), er et eksempel på det. Et annet er kunstnerkolonien Ekely (1998) i Oslo, tegnet av Wenche og Jens Selmer. Et av periodens nyskapninger var typehuset Grete (1998), tegnet av vår viktigste arkitekturformidler noensinne, Odd Brochmann (2006).

Men den modernistiske arkitekturen var slett ikke død. Arne Korsmos eget hus i Planetveien (2002) overførte impulser fra amerikansk arkitektur til norsk boligarkitektur. Dette ble brakt videre av et annet medlem i PAGON-gruppen, P.A.M. Mellbye (2007). I Stavanger tegnet Eyvind Retzius (2007) modernistiske eneboliger med bred appell. I det hele tatt skjedde det mye spennende i Stavanger på 1950- og 60-tallet (2008). Men la oss få med et par til fra PAGON-gruppen: Håkon Mjelva (1998) og Odd Østbye. Sistnevnte tegnet den nyskapende Kirkelandet kirke (2005) i Kristiansund. Men det var Jan Inge Hovigs Ishavskatedral (2008) som ble et landemerke. Mange har ment at denne tromsøkirken var inspirert av arktisk naturfenomener.

1960 og fremover
Når det gjelder 1960-tallets monumentalarkitektur på Vestlandet har Espen Stange derimot vist at mye hadde japanske forbilder (2008). Japanskinspirert er også Bjart Mohrs eget hus (2005), mens det er vanskeligere å plassere Terje Moes bolig på Bygdøy (2006). Disse eneboligene er fra 1970-tallet, der Ibsenhuset (2008) i Skien er et av de mest sentrale verkene. Dessuten tar strukturalismen (2009) til på ordentlig på 1970-tallet, bygningene blir sett på som byggesett som skal være fleksible og kunne endres. Disse tendensene kunne først spores i studentmiljøet på NTH (2003). På 1980-tallet hørtes nye toner. Med postmodernismen kom en ny interesse for å tilpasse seg eldre arkitektur (2006). Enda et decennium frem i tid ble den tidlige modernistiske arkitekturen igjen en viktig inspirasjonskilde og man begynte å snakke om minimalisme (2003). Det var også en periode da dimensjonene økte, og vi fikk Telenors storlinjede hovedsete (2006) på Fornebu, et fenomen som ble belyst gjennom en lengre artikkel.

Historien flyter helt frem til dagen i dag. Derfor er kartleggingen av samtiden også en form for historieskriving. Siden 1999 har vi publisert oversiktsartikler om ledende samtidsarkitekter: Kristin Jarmund, Lund Hagem, Kari Nissen Brodtkorb, Nils Mjaaland og Knut Eirik Dahl, Lunde & Løvseth, Beate Ellingsen, Jensen & Skodvin, Helen & Hard, Reiulf Ramstad, Jarmund/Vigsnæs, 70˙ N arkitekter, Knut Hjeltnes og Narud-Stokke-Wiig. I tillegg har vi gitt plass til eldre arkitekter som gjør opp status og redegjør for hva de har bedrevet. Helge Hjertholms ”Mitt idégrunnlag” (2005) og Christian Norberg-Schulz’ ”Et faglig testament” (1996) hører til den kategorien. CNS er for øvrig behandlet i Jan Carlsens essay ”Christian Norberg-Schulz bader i fontenen på St. Olavs plass” (1995) og Gro Lauvlands gjennomgang av hans stedsteori (2008). Andre som er blitt presentert på slutten av sin karriere er Torborg Zimmer Frølich og Kåre Frølich (1999), Arne Berg og Håkon Christie (1998) samt Are Telje og Fredrik Torp (2007). Og ikke minst Sverre Fehn ved sin bortgang i 2009.

Kanskje har det vært for mye om enkeltpersoner? Riktignok har vi belyst yrkespraksis ved å redegjøre for fremveksten av arkitektkonkurranser i Norge (1999). Konfliktstoff som Oslo konserthus’ (2009) smertefulle tilblivelse, Bård Breiviks omdiskuterte endring av Torgalmenningen i Bergen (1999) og vernesakens mange ”Tapte slag” (2000). Kanskje burde det vært mer om bygningstyper? Som når Tore Brantenberg skrev om atriumhuset som bygningstype (2004) og når Jon Guttu fem år senere presenterte slangeblokkene på Strømmen med å vise at store sammenhengende boliganlegg har sin egen arkitekturhistorie. – Historien kan fortelles på mange måter. Det viktigste er at vi forteller den, bygger ut beretningen og nyanserer fremstillingen. Det er så mye som er ugjort innen norsk arkitekturhistorieskriving. Men med publiseringskanaler som Arkitekturårboken har historien en mulighet til å bli gjort kjent. Og det er viktig om vi skal unngå at samtidsarkitekturen skapes i et vakuum.

Denne teksten trykkes i arkitekturårboken 2010