Anerkjennelse utenfra

Fjorårets monografihefte om Carl-Viggo Hølmebakk, utgitt av japanske Architecture and Urbanism, var ikke en isolert hendelse. Det bekreftet norsk arkitekturs styrkede internasjonale renommé.

Ved århundreskiftet utga to nordiske arkitekturtidsskrifter egne temahefter om norsk samtidsarkitektur.[1] Den slags anerkjennelse fra naboer er ikke hverdagskost. Når det likevel fikk liten oppmerksomhet, skyldtes det at mange andre utenlandske publikasjoner hadde gjort det samme.

Det er udiskutabelt at norsk arkitektur har fått økt internasjonal prestisje og at antallet norske presentasjoner i internasjonale fagtidsskrifter har økt kraftig siden 1980. Vi skal ikke her gi noen fullstendig oversikt over dette fenomenet, men trekke frem to sentrale tidsskrifter som har viet norsk samtidsarkitektur spesiell oppmerksomhet: The Architectural Review (London) og Architecture and Urbanism (Tokyo).

Vår mann i London

I 1977 ble utstillingen Finland bygger 1970-75 vist i Oslo kommunes informasjonssenter like ved Konserthuset i Vika. Det var den femte utstillingen i en serie som det finske arkitekturmuseet sto for. Disse presentasjonene, som ble visst rundt om i verden, skal ha bidratt sterk til den solide posisjonen finsk samtidsarkitektur hadde i etterkrigstiden, også etter Alvar Aaltos døde i 1976.

Da Norske arkitekters landsforbund opprettet Norsk arkitekturmuseum i 1975 var en av hovedgrunnene  at man ønsket en institusjon som kunne gjøre det samme promoteringsarbeidet som det finske museet hadde stått for, og bare tre år etter museets opprettelse, var en tilsvarende norsk utstilling klar: 10 år norsk arkitektur 1978.[2] Den hadde en enklere form og var mindre omfattende enn det finske forbildet, men fungerte som et forspill for det som fulgte.

Fortsettelsen kom åtte år senere. NAL fylte 75 år i 1986, og jubileet ble markert med en mer ambisiøs presentasjon av nyere norsk arkitektur. Den satsingen gjaldt tiåret 1975-1985, og var et samarbeid mellom Arkitekturmuseet, som laget utstillingen, og Byggekunst, som lot et dobbeltnummer være katalog for utstillingen. Siden har Arkitekturmuseet laget oversiktsutstillinger hvert femte år, en norsk og en engelsk versjon. Sistnevnte har vært finansiert av Utenriksdepartementet og må ha hatt betydning for å gjøre norsk samtidsarkitektur kjent for et internasjonalt publikum.[3]

Det som er viktig i vår sammenheng er at redaktøren for Architectural Review i London, Peter Davey, ble invitert til å sitte i juryen. Dette gjorde han hele fire ganger og hver gang skrev han en kommentarartikkel i det Byggekunst-heftet som var utstillingens katalog.[4] Det viste seg at Davey som nyutdannet arkitekt hadde bodd et år i Oslo og jobbet på et norsk arkitektkontor, noe som gjorde at han hadde en «soft spot» for Norge.

Architectural Review har blitt utgitt hver måned siden 1896 og i etterkrigstiden har tidsskriftet flere ganger introdusert nye begreper, som Gordon Cullens «townscape» på 1950-tallet. Peter Davey ble redaktør i 1980 da bladet manglet en tydelig profil. Det fikk det med den nye redaktøren som både hadde arkitekturhistorisk kompetanse[5] og dessuten kommenterte samtidsarkitekturen med tydelighet. Han trakk frem bygninger med lokalt særpreg og likte uvanlige stilformer som ekspresjonisme og organisk arkitektur. Dessuten gjorde han bladet til et internasjonalt tidsskrift med ambisjon om å sveipe over hele kloden.

At en så profilert redaktør, som ledet et av verdens ledende arkitekturtidsskrifter i 25 år, var positivt innstilt til Norge, var en lykke. Og når han i tillegg gjennom to tiår deltok i et juryarbeid som ga ham en grundig orientering om norsk samtidsarkitektur, er det ikke rart at Architectural Review i hans redaktørtid viste langt flere norske bygninger enn tidligere.

La oss være tydeligere: Før Peter Davey ble redaktør, var norsk arkitektur helt usynlig i AR[6]. Nå ble det annerledes. Syv presentasjoner av norske bygninger på 1980-tallet, hele 44 på 1990-tallet, 29 i det første tiåret i det nye århundre, men bare tre bygninger etter 2010[7]. Hele seks ganger har en norsk bygning vært på forsiden[8], og augustnummeret i 1996 var et spesialhefte om norsk samtidsarkitektur.

Det er ikke arkitektene selv som presenterer sine verk i Architectural Review, de blir gjennomgått og vurdert av andre fagfolk. I disse årene benyttet bladet blant annet Ingerid Helsing Almaas og undertegnede. Siden ble det engelske arkitekter som hadde vært i Norge å sett bygningene. Eller så skrev Peter Davey anmeldelsene selv, av og til under sitt synonym Henry Miles når han bare hadde fotografier og tegninger å holde seg til.

Peter Daveys leder i hans norgesnummer (8/1996) har overskriften Civilisation in the North, og der forteller han om Oslos urbane kvaliteter. Han beskriver de meningsbærende institusjonenes tetthet rundt Karl Johan-aksen. «This humanistic and rational model of civilised life is precise and elegant» Han roser nyere bygninger som Norges Bank og VG-huset og særlig Aker Brygge «one of the finest inner-city developments built anywhere in this century.» Davey beklaget at det er så lite nyere norsk byarkitektur med i norgesnummeret. Grunnen var at mye allerede var presentert i AR. Til gjengjeld tok heftet med bygninger fra mange deler av landet av: Karasjok, Bergen, Jæren, Stavanger, Bamble, Portør, Lillehammer, Tromsø, Eidsvoll og Trondheim.

Davey ser villateppet som sprer seg rundt Oslo, og mange andre byer, og han liker det ikke (California transported to the north.) Selv om den nye oljerikdommen har forandret Norge «remains a dignified Scandinavian respect for the values of society, balanced with respect for the importance of every individual within it.» For Davey er Norge en anstendig nasjon hvor det fortsatt fins felleskapsfølelse og en nærhet til naturen og det naturlige.

Sett fra Japan

Architecture and Urbanism (A+U) utkommer månedlig, og den fortløpende nummereringen tyder på at bladet ble startet på begynnelsen av 1970-tallet. Tidsskriftet utmerker seg med sikker arkitektonisk vurderingsevne og nyter høy internasjonal prestisje. Layouten er sober, ganske momumental og endrer seg lite fra et tiår til det neste.

I de siste tretti årene har tidsskriftet vist stor interesse for norsk samtidsarkitektur. To bygninger av Narud Stokke Wiig ble presentert i 1992: Jørn Naruds eget hus på Abbediengen i Oslo og utbygging av rådhuset i Sandvika. I 1997 fulgte Sverre Fehns fritidsbolig ved Mauritzberg slott i Sverige, og på slutten av året ble arbeider av Carl-Viggo Hølmebakk vist over hele 46 sider. 39-åringen var da helt i begynnelsen av sin karriere, og det var en imponerende debut i det prestisjetunge bladet.

         

Neste årgang ga plass til flere norske arkitekter, noen unge og en erfaren: Sverre Fehns museum på Domkirkeodden (1/1998) og et samfunnshus i Sveits av Rolf Gestlauer og Inger Mohne (6/1998). Og deretter (4/1998) Lepra-hospitalet i Lasur, India tegnet av de to studentene Jan Olav Jensen og Per Christian Brynhildsen, som fikk 20 sider. Siden har arbeider av Jenssen og Skodvin vært vist ti ganger. Det er vanskelig å tenke seg at noen arkitekter i verden har vært i bladet hyppigere enn dem. Første presentasjon (09/1999) var på 76 sider.

           

A+U 1/1999 var i sin helhet viet Sverre Fehn. Siden har det kommet et monografinummer til om en norsk arkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk (10/2016). Mellom disse to heftene har det vært to andre rene norgesnumre: (12/2004) Norway. Fehn and His Contemporary Legacies og (13/2011) Norwegian Architecture. Towards Sustainability. Og mellom disse to heftene kom: (10/2009) Utzon, Fehn and Now. Architecture in Denmark and Norway. Det blir 4 ½ temahefter om norsk samtidsarkitektur. I tillegg har det japanske bladet vist mange norske bygninger i andre hefter av tidsskriftet.

Sverre Fehn ble den norske inngangsnøkkelen til A+U. I 1997, samme år som han fikk Pritzker-prisen, ble et av hans arbeider for første gang viste A+U. Presentasjonen av Carl-Viggo Hølmebakk, noen måneder senere, inneholdt et introduksjonsessay av den tidligere direktøren av det tyske arkitekturmuseet, Wilfried Wang, der han pekte på Fehn som Hølmebakks læremester.[9] Norsk arkitektur som en fortsettelse av arven etter Fehn, er den beretningen som A+U har vært mest opptatt av. Det er ikke så underlig. Eleganse, konstruktiv klarhet og en poetiske nerve gjorde Fehn til et viktig forbilde for norske arkitekter. Han var ikke bare en av verdens ledende arkitekter, men også en glimrende pedagog. I løpet av 24 år som professor ved AHO veiledet han hundrevis av studenter, og denne lærergjerningen er uten tvil en hovedgrunn til den kvalitative veksten i norsk arkitektur.

Ingen offentlige tiltak har stimulert norsk arkitektur som Nasjonale turistveier. Kombinasjonen av det dramatiske norske landskapet og små arkitektoniske installasjoner skapt av unge norske arkitekter har vært en stor internasjonale suksess. A+U har lagt vekt på norsk naturforståelse under overskriften «Sustainability». I lederen i Hølmebakk-nummeret (10/2016) understreker redaksjonen at den overveldende norske naturen inngir ærefrykt som i Hølmebakks Vøringsfoss-prosjekt balansere mellom frykt og kontroll. I en verden med en økende antall naturkatastrofer, er Hølmebakks åpne, klare og kraftfulle holdning til naturen en vekker, mener tidsskriftet. Slik får lærdommen fra Fehn og Norberg-Schulz en økologisk og eksistensiell aktualitet.

En effekt av A+Us vedvarende interesse for norsk arkitektur har vært at tidskriftet har trykt mange tekster som skal gjøre norsk arkitektur forståelig for et internasjonalt publikum. Etter at Wilfried Wang i 1997 introduserte Carl-Viggo Hølmebakk for A+Us lesere, har bladet publisert essays  skrevet av tolv ulike forfattere: Christian Norberg-Schulz, Mirei Yoshida, Kyna Leski, Thomas McQuillian, Morten Skjåstad, Karl Otto Ellefsen, Halvor Weider Ellefsen, Mirza Mujezinovic, Martin Braathen, Carl-Viggo Hølmebakk og undertegnede. Disse mange blikkene på norsk arkitektur har gitt oss et interessant materiale å studere når denne perioden av norsk arkitektur skal sammenfattes.

Publisert i Arkitektnytt

                       

---

[1] Arkitektur 8/1998 (Stockholm) og Arkitekten 15/2006 (København). Begge med oversiktsartikkel av UG.

[2] Utstillingen ble juryert av Svein Jørgensen og Erik Ødegård med Dag Rognlien som redaktør for katalogen og den drivende kraft bak prosjektet.

[3] Arkitekturmuseet laget også andre internasjonale utstillinger som ble finansiert av Utenriksdepartementet: Norwegian Wood, Biblioteket i Alexandria og Snøhetta. Det er beklagelig at UD ikke lenger har midler til finansierer dette og at det nå er slutt med slike internasjonale utstillinger produsert av Arkitekturmuseet (nå Nasjonalmuseet).

[4] Byggekunst 4-5/1986, 5-6/1990, 1-2/1996 og 2-3/2001.

[5] Hans grunnleggende bok Arts and Crafts Architecture kom i 1980, det året han ble redaktør.

[6] Bare to artikler i 1902 om bygninger fra Christian 4s tid.

[7] Med ”norske bygninger” menes bygninger tegnet av norske arkitekter (også de som befinner seg i utlandet) og bygninger i Norge (også de som er tegnet av utenlandske arkitekter).

[8] Lillehammer kunstmuseum, Villa Busk, Sametinget, Hamsun-senteret, Biblioteket i Alexandria og Operaen i Oslo.

[9] Forbindelsen mellom Hølmebakk og Fehn ble ytterligere understreket ved at monografinummeret om Fehn hadde et essay av Hølmebakk om Fehns eneboliger.

Regjeringskvartalet. Om noe av det som skiller – og avgjørelsens mekanikk

Reguleringens rammer er trange, og prosjektene i konkurransen om Regjeringskvartalet har blitt ganske like. Det er første reaksjon på de syv forslagene. Hva som vil være avgjørende for juryen, vet vi ikke, men det er lett å se at en del kjernespørsmål har fått svært ulike svar.

Det gjelder for eksempel utformingen av hovedadkomsten til hele anlegget (A-blokken), forhøyningen av Høyblokken med fire etasjer, Einar Gerhardsens plass bak Høyblokken, «Samhandlingsstrøket» (en sammenbindende gangforbindelse mellom kontorbyggene, den skal lette samarbeidet mellom de ulike departementene), fasadenes utforming og ikke minst artikuleringen av kontorbyggene langs Grubbegata, særlig sett fra Youngstorget. Dette siste er helt avgjørende for Regjeringskvartalets forhold til nabolaget.

En hensynsfull nabo?

Youngstorget ligger betydelig lavere, og derfra vil de nye, store kontorblokkene langs Grubbegata ruve. Forslaget «Akersryggen», og noen av de andre prosjektene, har visuelt delt opp volumene på tvers slik at de blir smale og vertikale mot Youngstorget. Den opphakkede effekten skaper en urolig silhuett. Det er uforståelig at byplansjef Ellen de Vibe mener at dette «gir en bedre integrering i byveven».

«Kiming» har et konkavt volum som ser ut til å sveve over Møllergata 19. Jeg har sjelden sett et så fremmedartet og truende byggverk i en tradisjonell bysituasjon. Youngstorget har gjennom historien vært et sted for folkelige manifestasjoner og er omgitt av arbeiderbevegelses hovedsentre. Det er absurd om dette plassrommet skal domineres av et kommandosenter for aliens.

«Adapt» og «Lysning» lar kontorblokkene i Grubbegata være parallelle med Høyblokken. Dermed får ikke Høyblokken være alene om sin retning, men kontorblokkenes orientering gir en neddempet effekt sett fra Youngstorget. En av kontorblokkene til «Adapt» legger seg rolig bak Møllergata 19 og respekterer den gamle politistasjonens symmetri. «Vidsyn» har kontorblokker som er avkuttet på skrå slik at kortsidene blir smalere. Det skal gi økt sikkerhet, bedre plassrom og motvirke turbulens. Arkitektene mener dette også vil gi en «lett identifiserbar geometrisk form», og det kan være. Men spørsmålet er om statsadministrasjonen ønsker å bli identifisert med et så påfallende ytre.

Samarbeidets form

Noen av prosjektene lar samhandlingsstrøket bare være synlig som broer i 2. etasje mellom kontorbyggene. Andre bruker sammenkoblingene til å definere Einar Gerhardsens plass, rett bak Høyblokken, som det sentrale plassrom i anlegget.

For «Kiming» er samhandlingsstrøket prosjektets bærende ide. Kiming er øyets opplevelse av horisonten, blir vi fortalt, og her blir det navnet på samhandlingsstrøket som knytter sammen kontorbyggene, denne gang i 5. og 6. etasje. Forslagsstilleren forteller at samhandlingsstrøket representere nåtiden. Under den er «bybasen» (fortiden) og øverst ligger «toppbyggene» med en mer skulpturell utforming (fremtiden). Forfatterne skriver at de to kontrasterende volumene «skaper en spennende dualitet i bebyggelsesformene.» Men kanskje er det heller slik at denne enkle metaforbruken er et dårlig utgangspunkt for å skape harmonisk arkitektur.

Ansiktet, ankomst og fasader

Høyblokken blir fire etasjer høyere enn Erling Viksjø tegnet den og beholder dermed sin posisjon som den høyeste og den dominerende bygningen. De fleste lar påbygget få en fasade som ligner mest mulig på Viksjøs, og kanskje er det klokt, selv om bygningens proporsjoner nå blir helt endret, og det er lite sannsynlig at tilbygget blir oppført i naturbetong.

«Lysning» prøver seg med å la Høyblokkens nye etasjer føres videre fra strukturen nedenfor, men i et nytt formspråk der de vertikale linjene skrår og smelter sammen. Det oppstår en geometri med skråflater som vi kjenner fra Terminalbygget på Aker brygge. Tilbygget blir altså noe nytt selv om det er avledet av Viksjøs arkitektur. Andre går lenger i å selvstendiggjøre tilbygget. Hos «Sekvenser» er tilbygget en kasseligende glassboks på toppen. Det gir assosiasjoner til «storebror ser deg». «Kiming» tydeliggjør Viksjøs opprinnelige Høyblokk, og det er en vakker tanke, men det blir underlig når tilbygget så vidt får lov til lande på hver kortside.       

Y-blokken erstattes som kjent av den nye A-blokken, hovedadkomsten til hele Regjeringskvartalet. «Sekvenser» har en lav A-blokk med gress på taket, den går i ett med parken foran Hammersborg. «Rak rygg» skaver ut midtpartiet til Y-blokken og lar de tre endene bli stående som noen slags skateramper. Riktignok blir Picassos fiskere bevart, men forslaget fremstår mest som en protest mot vedtaket om å fjerne Y-blokken. Hos «Lysning» og «Adapt» blir A-blokken skråskåret slik at det blir luftigere mot Hammersborg og Akersgatas vridning fanges opp. «Adapt» understreker A-blokken som et svar på Henrik Bulls G-blokk og de opprinnelige planene om en symmetrisk komposisjon med lindealléen som midtakse. «Akersryggen» trekker A-blokken, en kvadratisk glassboks, lengst mulig tilbake slik at inngangstorget glir over i parken foran Hammersborg. 

Flere av prosjektene beskriver materialer og fasadeuttrykk som i liten grad dokumenteres i det visuelle materiale. Mange av forslagene har rasterfasader med et nøytralt og sammenhengende uttrykk. Det gjelder også «Adapt», men her oppnås det også en viss variasjonsrikdom. «Lysning» legger vekt på å artikulere de nederste etasjene for å skape «et rikt og mangfoldig visuelt uttrykk mot bakkeplan». Linjeføringen der er beslektet med deres forslag til Høyblokkens forlengelse. «Kiming» har gått lengst bort fra det neddempede og viser noen særegne flettverksfasader som vil fremmedgjøre Regjeringskvartalet fullstendig fra resten av byen.

Juryen og Statsbygg

Juryens oppgave er ikke å finne frem til det beste prosjektet, men å utpeke to likestilte vinnere. Så skal Statsbygg forhandle med de to, evaluere deres kvalifikasjoner og honorarkrav; se hvem som har kommet med «det beste tilbudet». Selve prosjektet er bare en av faktorene som teller med når Statsbygg skal bestemme hvilket at de to teamene som får oppdraget. Det er en sørgelig ordning som svekker juryens posisjon og fratar konkurransen dens egentlige fokus.

For virkeligheten er ikke som Statsbygg ønsker at den skal være, at det alltid er to prosjekter som er like gode slik at det er likegyldig hvilket av dem som blir realisert. Tradisjonelt er det slik at når en klar vinner ikke kan kåres, er ikke konkurransen avsluttet. Da blir det en ny runde mellom de som står likt. Nå for tiden skal det konkurreres på andre ting enn prosjektets kvalitet. Som honorar.

            

I konkurransen om Nasjonalmuseet på Vestbanen ville Statsbygg ha tre vinnere, men juryen insiterte på at én av dem var en førstepremievinner. Det var en opplagt løsning for det var lett å se at kvalitetsforskjellen mellom Kleihues/Schuwerk og de to andre «vinnerne» var meget stor. Statsbygg opplyste at arkitektenes løsning vil være det viktigste kriteriet i sluttvurderingen og ville telle mellom 50 og 70 prosent. For oss som fulgte prosessen fra innsiden var det likevel en nifs opplevelse. Statsbyggs interne prosess endte med at et av de andre «vinnerprosjektene» ble jevnstilt med førstepremievinneren. Kanskje hadde ikke Klaus Schuwerk vært så enkel å ha med å gjøre i forhandlingene? Vi vaklet på kanten av skandalen, og det er kjent at også Kulturdepartementet var livredde for at andre enn førstepremievinneren skulle få jobben.

            

Vi får krysse fingrene og håpe det går bra i konkurransen om Regjeringskvartalet. Og la oss håpe det er siste gang vi opplever denne konkurranseformen. NAL oppfordres til å arbeide intenst for at juryen i fremtiden får anledning til å fullføre sitt arbeid, og kåre én vinner, også når de viktigste arkitektkonkurransene skal avgjøres.

Publisert i Arkitektnytt