Monsteret blir synlig

 Er vi tjent med et regjeringskvartal som undergraver folks tillit til vårt styringssystem? De seks utredningene demonstrerer at det ønskede kontorarealet er for stort til tomta. De fleste løser problemet ved å voldsomme høyhus som vil dominere bybildet. De to forslagene med lavere bebyggelse er heller ikke akseptable. MVRDV lar de nye kontorene bli en ”ringmur” rundt Høyblokken. Skal regjeringen ha en festning midt i byen? Arkitektstudentenes sympatiske forslag halverer byggevolumet, men banaliserer høyblokken ved å la to nye skiveblokker gjenta dens form. Dessuten bygger de på Y-blokken og forsterker dens konflikt med Deichmanske.

            

I den tradisjonelle europeiske byen raget kirketårnene opp. Kirkenes dominans viste hva som var befolkningens virkelighetsforståelse. Oslos nye sentrumskjerne etter 1814 tydeliggjorde nasjonens samlende symboler. Statsoverhodet fikk tilhold på høydedraget, Universitetet og Stortinget ble godt synlig langs byens hovedgate.

            

Regjeringens plassering i bybildet var derimot et resultat av tilfeldigheter. Rikshospitalets ledige tomt var eid av staten og lå nær Stortinget. Når nesten alle departementene skal samlet på et sted blir det ekstra tydelig hvor mange byråkratene er.

For liten tomt gjør at den utøvende statsmakt blir enda synligere. Er regjeringen, og vi, tjent med en slik understreking av dens dominerende makt? Bare ved å redusere regjeringskvartalets byggeprogram kan man unngå at regjeringskvartalet blir et hatobjekt.

Trykt i Aftenposten 22. april 2014

Y-blokken bør rives

Regjeringens høyblokk skal stå og Y-blokken rives. Det er nok den endelige avgjørelsen vi har fått, selv om redaktør Anna B. Jenssen maner til strid for Y-blokken. Det er en del av oss som ikke føler noe ubehag ved konklusjonen.

Det er fullt mulig å regne Erling Viksjø som en av de betydeligste norske arkitekter etter 1945, og samtidig mene at Y-blokken er en uheldig løsning for byen. At Oslo kan være bedre tjent med en annen bebyggelse.    

            Problemet med Y-blokken er at den har en fri form som passer best i et åpent lende. I et luftig naturlandskap, uten en eldre bykjernes restriksjoner, ville den skulpturelle formen ha kommet til sin rett. Når det ikke er så problematisk med UNESCO-hovedkvarteret i Paris, som har en tilsvarende form og ble reist omtrent samtidig, skyldes det at kvartalene der er store og den delen av Paris er flat. I Oslo var situasjonen annerledes. Viksjø ville reise en bygning som han ikke hadde noen tomt til. Derfor måtte skapes et nytt bylandskap for at den sprikende bygningen skulle kunne bygges. Et dekke ble støpt over Arne Garborgs plass, og dermed mistet Hammersborg sitt drama som høydedrag, byens topografi ble fattigere.

            Faktisk er det mye greiere med høyblokken. Riktignok har den en annen form og størrelse enn nabobebyggelsen, men den forholder seg til viktige premisser i Henrik Bulls opprinnelige plan for regjeringskvartalet. Høyblokken ligger der midtpartiet skulle vært i Bulls ufullførte komposisjon, og Rikshospitalets gamle allé fikk ny betydning som markør av Høyblokkens hovedinngang.

Y-blokken var tenkt som et modernistisk svar på det granittkledde Finansdepartementet, den ene fløyen som Bull fikk reist av sin grandiose plan. Slik forholder også Y-blokken, et stykke på vei, til den urbane situasjonen. Dens fasade mot Høyblokken er fint artikulert, og den krumme, favnende vegg virker enda mer velbegrunnet etter av det sirkulære bassenget fra tidlig på 1990-tallet tydeliggjorde Høyblokken som regjeringskvartalets origo.

            Problemet er Y-blokkens fløy mot Hammersborg. Viksjøs argumentasjon om at det var gunstig å skille Trefoldighetskirken og Deichman fra hverandre, er selvsagt tull. Det er derimot svært uheldig at Y-blokkens nordlige fløy er et tog som bråstopper rett før det kræsjer med fasaden til biblioteket.

            Er det håp for Arne Garborgs plass? Kjetil Rolness har gått inn for at betongdekke over plassen fjernes. Det er en vakker, men urealistisk idé. Etter at dekket kom på plass ble Arne Garborgs plass en utrivelig underverden som senere ble en del av en byringvei. Å fjerne lokket og flytte trafikken ned i en ny tunell, vil bli urimelig kostbart. Vi må nok leve med at Hammersborg er tapt for alltid som høydedrag.

            Når det nå er bestemt at Høyblokken skal bevares, kan vi gå et skritt videre å spørre: Er det den opprinnelige Høyblokken fra 1958 vil skal tas vare på eller høyhuset slik det ble tre tiår senere med to påbygde etasjer? Langfasaden til den opprinnelige høyblokken var en rastervegg rammet inn av en like bred kant opp og nede, en tydelig og klar figur. Taket var et podium hvor regjeringens luftige konferansesal fikk strekke seg mot himmelen sammen med et heiseoppbygg kledd inn i en livgivende organisk form. Denne avsluttede arkitekturen ble erstattet av et tilbygg som både er trivielt og fremmedartet.

            Det var kulturløst av regjeringen å se på Viksjøs hovedverk som en byggetomt for en kontorutvidelse. Det var sørgelig at sønnen, Per Viksjø, aksepterte arkitektoppdraget. Og det var trist at interiøroppdraget ble gitt Bitten Hopstock og hennes samarbeidspartnere som skapte rom og møbler i aggressiv kontrast til Erlings Viksjøs lavmælte og sobre arkitektur.  

            Når regjeringskvartalet nå skal fornyes kan gamle feil rettes opp. Da bør vi få tilbake høyblokkens opprinnelige silhuett og frigjøre de to vakre bygningene på Hammersborg fra Y-blokkens innpåslitne nærvær.

Publisert i Morgenbladet i forkortet utgave fredag 27. juni 2014

Høyblokken: Forsker på glattisen

Christian Sørhaug ved Telemarksforskning vil (15. september i Aftenposten) rive Høyblokken for at vi skal få «en levende tid». En tid som ikke er låst inne i bevaringsnevroser. Vi bør være mer opptatt av hva vi taper ved bevaring. «Vil det bli plass for til fremtidens innovasjon i en tid hvor vi dyrker fortidens bragder?» Det kan bli ille: «Man blir tvunget inn i dialog med fortiden – enten man vil det eller ei.» Forskeren har en oppfordring: «Kommende generasjoner bør begynne å si ifra.» (Men kanskje det er forståelig at de ufødte ennå ikke har grepet ordet.)

 Sørhaug er redd frysingen av fortiden skal forhindre at han får se hvordan et annet regjeringskvartal kan se ut. Frykten er fullstendig ubegrunnet. Alt tyder på at vi vil få et helt annet regjeringskvartal enn det vi har hatt, selv om vi bevarer Høyblokken. Konsekvensvalgutredningen foreslår et gigantisk, nytt regjeringsbygg. Grubbegata stenges og blir byggetomt. Regjeringsbyggene R4 og S-blokken rives. Hovedbrannstasjonen fraflyttes delvis og bygges til. Hammersborg torg bygges igjen. Den sammenhengende regjeringsbebyggelsen vil også forsyne seg av tomta til OBOS-hovedkontoret og nabohusene der. 

Det er altså dette kjempemessige regjeringsbygget fra vår tid som fullstendig vil dominere kvartalet. Det er ingen grunn til å være redd for at dagens kreativitet blir stoppet hvis vi bevarer Høyblokken. Min bekymring er snarer refleksjonsnivået ved Telemarksforskning, og at Aftenpostens verdifulle kronikkplass brukes på slikt sludder.

Innlegg i Aftenposten 17. september 2013

 

Regjeringens synser-par

Det er et trist syn å se Stoltenberg-regjeringen i full oppløsning noen få uker før stortingsvalget. To sentrale regjeringspolitikere, olje- og energiminister Ola Borten Moe og Morten Søberg, statssekretær i Finansdepartementet skriver en kronikk i Aftenposten 25. juli om regjeringskvartalets skjebne, en sak der regjeringen langt fra har konkludert. Altså er dette private meningsytringer fra de to herrer som dermed får rikelig anledning til å fremvise sin hang til floskler og sitt svake kunnskapsnivå. Og at forståelsen for kulturvern er dårlig forankret i dagens politiske ledelse.

”Få Høyesterett opp i dagen!” er artikkelens overskrift. Høyesterett er en integrert del av et bykvartal, og nå mener de to at resten av kvartalet skal rives for å lage en park med statuer av eidsvollsmennene. Dette fullstendig urealistiske og utrolig kostbare forslaget vil bare føre til at Høyesteretts bakside, som aldri var ment å være synlig, nå blir eksponert. Ideen sier noe om den løse og uforpliktende synsing Borten Moe og Søberg bedriver. Deres sentrale posisjoner har bare gitt dem overmot, ikke innsikt.

Nidarosdomen er en Rolls-Royce og Høyblokken en Lada, i følge de to politikerne. Høyblokken ble aldri en katedral, skriver de to. Heldigvis ikke, da hadde den vært ubrukelig for regjeringen. Poenget er at de to byggverkene er de mest ambisiøse satsingene i hver sin tidsalder. I likhet med Nidarosdomen er Høyblokken et overdådig utsmykket byggverk av tidens ledende kunstnere. Man river ikke et slikt krafttak fra den tidlige etterkrigstid. Borten Moe og Søberg er slumsete i sin argumentasjon og sauser sammen Høyblokken med de andre utbyggingstrinnene som ingen kjemper for å redde. Å bevare Høyblokken hindrer oss ikke å bygge et nytt og tidsmessig regjeringskvartal. Konseptvalgutrederne har anvist plass for en gigantisk bygningsstruktur langs Grubbegata.

Nidarosdomen var på midten av 1800-tallet langt på vei en ruin. Det var dens posisjon som kroningskirke som reddet den. Og at den tyskfødte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer fant de formuleringene som overbeviste Stortinget om kirken historiske verdi. La oss håpe at de politikerne som etter stortingsvalget skal avgjøre Høyblokkens skjebne har en annen kulturell tyngde enn Borten Moe og Søberg.

 

Publisert i Aftenposten 27. juli 2013

Det er forskjell på Y-blokken og Høyblokken

De fleste inntar en prinsipiell holdning når man går til forhandlingsbordet. Likevel vet man at ikke alt er like viktig. Man aner fort hva som kan bli et samlende kompromiss. Slik er det også med regjeringskvartalet. Høyblokken er langt viktigere enn Y-blokken.

 Det et par gode grunner til at Y-blokken ligger svakere an. Den ene har å gjøre med sikkerhet. En av armene til Y-blokken ligger oppå lokket og er derfor sårbar for bombeangrep nedenfra. Dessuten må det innrømmes at Trefoldighetskirken og Deichman vil ha godt av å ligge noe mer fritt enn de gjør i dag. Utredernes forslag om skjære løs kunsten og gjenbruke den i et nytt regjeringsbygg er vanvittig i Høyblokken. Men i Y-blokken lar det seg lettere forsvare. Der er det mindre av den, og Picassos store arbeid på endegavlen har en klar avgrensning og er derfor mer frittstående.

 Med Høyblokken stiller det seg annerledes. Den høyreiste bygningen er origo i regjeringskomplekset og ligger der inngangen til det opprinnelige regjeringsbygget skulle vært. Derfor er det forståelig at dette huset i lang tid har vært statsministerens arbeidssted. Det er Høyblokken som er det overdådig utsmykkede tidsdokumentet. Selvsagt kan man finne bruksmessige mangler ved en snart 60 år gammel kontorbygning, på samme måte som Henrik Bulls 110 år gamle steinbygning slett ikke er et tidsmessig arbeidssted og har sikkerhetsmessige problemer. Men fordi de representerer vesentlige historiske og kulturelle verdier, er vi nødt til å ta vare på dem begge to. Y-blokken kan ofres, ikke Høyblokken.

 

Publisert i Aftenposten 17. juli 2013

Dag Hol i Frihetstårnet

Det kjennes godt å få tømt seg. Få ut alt gørret. Slik Dag Hol fikk anledning til på kronikkplass i Aftenposten onsdag 10. juli. Setter man sammen alle godbitene hans, så blir det et ganske heftig dikt, hør bare:

Brutale, stygge, skjemmende, brutalistisk, mastodontiske, sosialrealistiske og brutale, tristessen, ørkesløsheten og det menneskefiendtlige i det kommunistiske Øst-Europa og Sovjetunionen, stygg miljøkriminalitet, fremmedgjør og virker brutale på publikum, den fremmedgjorte kunst og arkitektur, denne epoken har vært preget av store fascistiske og kommunistiske ideologier, totalitære krefter, tviholder på sitt brutale kunstsyn.

Og dermed skulle det være klart at Dag Hol ikke liker regjeringsbygget og vil ha det revet. Hva som bør komme isteden har han også klare oppfatninger om: bobleaktige bygninger med et vannspeil og hengende hager pluss et nytt høyhus som skal kalles ”Frihetstårnet” og det skal skape gjenklang verden over. – Aldri har kronikkplass i Aftenposten vært brukt til et mer avklarende innlegg

Publisert i Aftenposten 12. juli 2013

Høyblokken: Regnmesternes bomskudd

Konseptvalgutredningen for fremtidig regjeringskvartal er regnemesternes begrunnelse for de holdningene som statsråd Aasrud flagget bare få måneder etter Breiviks udåd. Ta for eksempel hvordan utrederne vurderer den eldste delen av regjeringskvartalet og Høyblokka.   

Riksantikvaren har satt begge i verneklasse 1. Utrederne setter verneverdien av Høyblokka lavere fordi den «fremstår som sterkt skadet». Men et annet sted i rapporten medgir de at de konstruktive delene og utsmykningene ikke har fått alvorlige skader. Og selvsagt kan de lette fasadeelementene erstattes. Likevel er utredernes slumsete formulering med på besegle Høyblokkas skjebne.

Utrederne er derimot villig til å sluke kameler for å redde regjeringskvartalets eldste del. De skriver: «G-blokka har derimot stor verneverdi, og verneverdien er trolig (!!) høyere enn de totale negative effektene på andre områder». Det de mener er at den ikke oppfyller kravet om 20 m avstand til bilene i Akersgata, at den har vansker med å oppfylle kravet om universell utforming og slett ikke har effektive og fleksible kontorarealer. Men man trenger bare kulturell innsikt for å skjønne at den må bevares. Likevel regner utrederne i vei, og kommer til at det er billigere å gjenbruke den enn å bygge nytt. Men river man den den gamle steinbygningen må utnyttelsen kunne økes og bebyggelsesmønstret endres.

Lønner det seg å rive Høyblokka? Utrederne skriver: «Inkluderer man usikkerhet i kostnadene kan det heller ikke her med sikkerhet konkluderes med at det lønner seg å erstatte Høyblokka og Y-blokka med nybygg.» Og da blir det igjen et spørsmål om å se bygningers kulturelle og historiske verdi.

Også kunsten prissettes. Utrederne sier det koster 2–5 mill. kroner å skjære ut kunsten i Høyblokka, pluss 2–4 mill. i Y-blokka, og deretter gjenbruke den i et nybygg. Men verkene er av 50-tallets ledende norske kunstnere og Picasso og gravert inn i Høyblokkas hud. Skjærer man ut kunsten blir den hjemløs. Å la disse verkene prege et nytt regjeringskvartal 70 år etter at de ble skapt, er meningsløst.

Trolig er Henrik Bulls steinfasader mer populære enn Erling Viksjøs naturbetong. Men begge bygningene er overdådig utsmykket og det ypperste innen hver sin periode. Henrik Bulls bygning får et forsterket meningsinnhold om vi også tar vare på neste utviklingstrinn: Høyblokka. Det kan bli en skjebnens ironi om en borgelig regjering etter valget redder et hovedverk fra sosialdemokratiets gylne periode mens dagens rød-grønne regjering nå har fremskaffet begrunnelsen for å skrote det. 

 

Publisert i Dagbladet 10. juli 2013

Høyblokken: Det striden dreier seg om

Tidligere departementsråd Anne Kari Lande Hasle gir oss 2. juli en lidelseshistorie om hvor ille det var å jobbe i regjeringskvartalet. Derfor vil hun rive alt har blitt bygd etter krigen og erstatte det med et moderne og hensiktsmessig regjeringskvartal.

Det er en konstruert konflikt. Alt tyder på at mindre verdifulle bygninger som R4 og S-bokken vil bli revet. Striden dreier seg om Høyblokken og Y-blokken. Forfatterne av regjeringens konseptvalgutredning tar det for gitt at hvis disse bygningene skal bevares, så vil de få tidmessige interiører på samme nivå som de nye kontorbyggene som skal reises.  

Var Regjeringskvartalet er arkitektonisk virvar? Kanskje er det riktigere å si at regjeringsanlegget har hatt en langvarig og komplisert tilblivelseshistorie som forteller mye om Norge som nasjon. Det har vært grandiose planer som ble amputert og perioder med varierende ambisjoner. Men Høyblokken representerer sinnbildet på en ambisiøs ny giv i den tidlige etterkrigstiden, et overdådig utsmykket byggverk som det vil være fullstendig vanvittig å skrote. Heller enn et gigantisk nytt regjeringskompleks fra én periode bør fremtidens byråkrater få gode arbeidsforhold i en bygningsmasse som forteller om en historisk utvikling.

 

Publisert i Aftenposten 4. juli 2013

 

Erling Viksjø og syndefallet

Midtveis i sin artikkel i Fortidsvern 2/2012 kommer Leif Maliks til sakens harde kjerne, til smitte og skyld, smitten som har spredd seg fra Erling Viksjøs byggverk og den skyld han har for at våre historiske bykjerner er blitt forringet. Her er hunden begravet. Dette er grunnen til at Maliks leter så intens etter begrunnelser for at Høyblokken er et lite betydningsfullt byggverk som man godt kan rive. Det gjelder å gripe den muligheten terroristen har gitt oss til å bli kvitt Viksjøs byvandalisme.

 Men la oss starte et annet sted, la oss begynne med Andreas Homplands tosiders kommentarartikkel i Dagbladet på ettårsdagen for terrorhandlingene 22. juli 2011. Der støtter Hompland regjeringens beslutning om at det offisielle minnesmerket skal stå i regjeringskvartalet. Og så skriver han:

            ”Terroristen ville ramma det politiske systemet og demokratiet, som regjeringsbygget er eit symbol for.”

Dette er et lite oppsiktvekkende synspunkt, jeg tro det deles av de fleste. Det stemmer med den allmenne oppfatning av målet for terroristens handlinger og vurderingen av regjeringsbygget som symbol for vårt politiske system og demokrati. Maliks, derimot, begrenser seg til at terroristen ville ”skade Arbeiderpartiet” og anstrenger seg til det ytterste for å begrunne at regjeringsbygningen ikke er en symbolbærende bygning.

 

Slottet eller regjeringsbygningen

Leif Maliks trekker frem bildet vi alle kjenner, en nydannet regjering som møter pressen foran Slottet, noe som inntreffer én gang hvert fjerde år, og slik vil han gjøre Slottet til selve symbolbygningen for den utøvende statsmakt. Riktignok kalles regjeringen for Kongens råd, men folk lar seg ikke lure. De vet hvor avgjørelsene fattes. Demonstrantene samler seg foran Høyblokken, ikke Slottet. Ingen, bortsett fra Maliks, er i tvil om hvilken bygning som symboliserer den utøvende statsmakt.

Med den samme iver som Maliks legger for dagen etter å frata Høyblokken symbolsk kraft, søker han også å redusere selve bygningstypens betydning i folks bevissthet. Han nevner 10 Downing Street som den britiske stasministers bolig, men unnlater å si at den inngår i selve regjeringskomplekset langs Whitehall. Og Whitehall er et like innarbeidet begrep for britene som regjeringssenteret Rosenbad er det for svenskene.

Eller ta Berlin. Da byen igjen ble hovedstad etter Tysklands gjenforening, ble det bygd to store bygninger ved siden av Riksdagen, og sammen utgjør de en lineær struktur som kalles Band des Bundes: Et langstrakt bygg med kontorer og møterom for parlamentarikerne og en symmetrisk, ni etasjes, modernistisk kaba – forbundskanslerens Kanzleramt. Ingen skal påstå at tyskerne er redde for å gi landets statsminister et symbolladet arbeidssted som synliggjør den utøvende statsmakts betydning.

 

Smitte og skyld

Det er et hovedanliggende for Maliks å peke ut Erling Viksjø som hovedansvarlig for syndefallet. I Norge er det hans eksempel som førte til at smitten spredde seg ut over historiske bystrøk , og verdifulle bygninger ble revet. Med ham kommer idealet om ”den glisne by”, som Maliks formulerer det, og tenker vel på frittstående blokker i parkmessige omgivelser, slik Le Corbusier hadde foreskrevet det.

            Nå er dette byplanidealet for lengst forlatt. På Aker Brygge og Tjuvholmen møter man plasser og gateløp med sammenhengende fasaderekker som har mer til felles med den historiske byen enn med Le Corbusiers byidealer. Derfor er den interessante diskusjonen hvordan vi nå, med historisk avstand, skal forholde oss til arven etter de tidlige modernistene. Og har man et åpent sinn i møte med de byggverk som Viksjø og hans samtidige skapte, vil man oppdage at også denne perioden ga oss bebyggelse med kvaliteter som vi skal hegne om.

            Som for eksempel Hydrobygget i Bygdøy allé. Maliks foreslår at det blir fredet, nærmest som bytte mot at regjeringsbygningen rives. Det til tross for at han mener Hydro-bygningen er preget av ”forakt, eller iallfall manglende interesse for klassiske byformer,” og har vært en smittekilde for en destruktiv byutvikling i Oslo. Men det går an å slå fast at en høyblokk og en modernistisk utformet park står for et helt annet byideal enn den historiske byen, man kan slå fast avstanden mellom de to virkelighetsforståelsene, uten at man trenger å gripe til ladede begreper som ”forakt”. Operer man innenfor en slik moraliserende ramme blir det vanskelig å vurdere det som ble skapt i en historisk periode.

Selv fylles jeg av glede når jeg opplever den høyreise bygningen og den sjenerøse offentlige parken. Det er et meget fordelaktig bytte at Viksjøs Hydro-bygg erstattet Mogens Thorsens stiftelse av Henrik Bull. Det er lettere å beklage at Det engelske kvartal ble revet da Ind-Eks-Huset ble reist. Likevel går det an å tørke tårene og oppdage at også det har kvaliteter og er et verdifullt byggverk fra 1960-tallet. Min vurdering er at den cirka sytti år eldre bebyggelsen ved Solli plass har blitt tilført to av de beste bygningene fra den tidlige etterkrigstiden og at dette har gitt et bybilde som ikke er problematisk.

           

Hva vil skje?

Regjeringen har besluttet at alle departementskontorene skal samles ved dagens regjeringskvartal. Området vil dermed få en enda høyere utnyttelse enn nå, og OBOS-blokken, som Maliks mener er ”grotesk stedsufølsom”, komme til å passe godt inn. For å få plass til alle arbeidsplassene kan noen av de eksisterende departementsbyggene bli revet og erstattet av en større bygningsmasse.

            Hva som skal skje med Høyblokken vil bli klart etter hvert. Maliks er tvilende til om den bør bevares, blant annet fordi den har blitt en del endret gjennom årene og fordi den må tilpasses nye krav. Men alle bygninger som er i intens bruk vil etter hvert endres noe for å kunne anvendes. For eksempel er Stortingets inngangsparti sterkt forandret, Stortingssalen er utvidet, den opprinnelige hovedtrappen fjernet, et gårdsrom bygget igjen, nye funksjoner (som stortingsrestauranten) har erstattet Victor Langlets rominndeling fra 1860 og utvidelsen i 1958 førte dessuten til at Riksarkivets bygning ble revet.

            Før terrorhandlingen var regjeringskvartal et kompleks område med en interessant bygningshistorie. Ambisjonsnivået har variert, men anleggets velpleide park og sirkulære dam understreket Høyblokken som komposisjonens sentrale element og statsministerens arbeidssted. Det var derfor terroristen parkerte bombebilen inntil den. Høyblokken er ikke bare et av Norges mest ambisiøse byggeprosjekter fra 1950-tallet. Den var også det fysiske mål for terroristens udåd. Skal historien bli forståelig må det fremtidige minnesmerket og Høyblokken stå sammen.

Publisert i Fortidsvern 3/2012

Maliks, Viksjø og bevaring

Før terrorbomben var regjeringsblokken en urørlig kjensgjerning. Nå er den såret og bandasjert. Eksperter og pårørende samles rundt sykeleiet og vurderer dens videre liv. Men er de medfølendes argumenter for fortsatt liv gyldige, spør Leif Maliks.

I Fortidsvern 4/2011 skriver han: ”Ettersom det synes å være så stor enighet blant bygningsvernerne om bevaring, er det god grunn til å rette et blikk på våre egne argumenter.” Jeg stusser noe over formuleringen ”våre egne argumenter” – kommer Maliks med selvkritikk? Men nei, det er de andre argumenter som skal imøtegås.

Kanskje aner man et ubehag hos den ofte modernismekritiske Maliks over at enigheten blant bygningsvernerne (utenom ham selv) er så stor? Maliks begrenser seg til å motsi andre fagfolks begrunnelse for høyblokkens betydning. Han sier at det er gode argumenter for bevaring av regjeringsbygningen, men trekker bare frem den kunstneriske utsmykking av interiørene. Andre fagfolk klarer å finne adskillig flere kvaliteter ved høyblokken og mer substansielle grunner til at den skal bevares.

Likevel er det en forfriskende øvelse han inviterer oss til. Det er all mulig grunn til å etterprøve argumenter som gjentas og gjentas, ofte med litt for stor selvfølgelighet. Men jeg må innrømme at det ikke er mange av Maliks resonnementer jeg kan slutte meg til. Likevel skal jeg gi ham rett i én ting: En rasterfasade er i seg selv hverken demokratisk – eller sosialdemokratisk. Hvis den uttrykker noe, så er det orden og rasjonalitet. Derfor er det like greit med opprutede fasader på høyhus om de huser flernasjonale selskaper på Manhattan eller norske byråkrater i Akersgata.


Et symbol på folkestyre

Kan høyblokken være ”et symbol på folkestyre”? Maliks mener at det er Stortinget og ikke Regjeringsbygningen som er et tydelig symbol på vår styreform. Regjeringsbygning har de trolig også i Nord-Korea, skriver han. (Opplagt, og jeg vil tro at de også har noe, som i hvert fall i navnet, tilsvarer vår nasjonalforsamling.) I vårt demokratiske styresett skal den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt balanseres mot hverandre. Selv om de fleste vil trekke frem Stortingsbygningen når det blir spørsmål om folkestyre, forhindrer ikke det at den utøvende statsmakt er en uunnværlig del av vårt demokrati. Når denne statsmakten skal synliggjøres i media, er det med et bilde av høyblokken.

For Maliks er høyblokken ikke et bilde på demokrati. Den er maktens arkitektur og viser ”de muskler man trengte for å rydde nok plass i de gamle bykjernene for å realisere de Corbusier-inspirerte ideene.” Dette er en merkelig form for historieskriving. Riktignok førte Viksjøs regjeringsbygning til at Fødselsstiftelsen, Militærhospitalet og Rikshospitalet ble revet. Men allerede konkurransen i 1887 forutsatte at de tre empirehospitaler skulle fjernes. Rikshospitalet hadde flyttet ut i1883, det var derfor ikke så store skrupler med å rive de gamle sykehusene. Hadde nasjonen hatt bedre økonomi for vel hundre år siden, hadde det vært jugendarkitekten Henrik Bull, og ikke modernisten Erling Viksjø, som hadde utraderte de vakre klassisistiske byggverkene. Og for Maliks hadde vel da Finansdepartementet vært et eksempel på maktens arkitektur. Modernisten Viksjø sparte lindealléen, det hadde ikke Bull gjort.


Nasjonal og med utsøkt detaljering

Er høyblokkens materialbruk ”nasjonal”? Ja, det er det rimelig å si. Det var til høyblokken Erling Viksjø og Sverre Jystad oppfant naturbetongen. I de etterfølgende 10-15 årene benytter Viksjø denne fasadebehandlingen på de fleste av sine monumentalarbeider. For sentralmyndighetene (Høyblokken og Y-blokken i regjeringskvartalet), viktige kommuner (Oslo helseråd, Rådhuset i Bergen), storindustri (Elkem, STK) og mye annet. I en avgjørende etableringsfase etter 2. verdenskrig blir han den som, mer enn noen annen, gir form til det offisielle Norge. Og han gjør det med et fasademateriale som han, og Norge, var alene om. – Bør ikke det holde som kobling mellom høyblokkens materialbruk og nasjonen Norge?

Hva med bygningens kvalitet? Maliks siterer Vetle Lid Larsens kommentar om at Regjeringens høyblokk er dusinvare. Dette er flåsete og uinformert. Mari Hvattum er uten tvil mer treffende når hun skriver i Aftenposten 23.12.2011at materialbruken er utsøkt. Og videre at bygget er av ”sjelden kvalitet, med en grad av gjennomarbeiding som det er umulig å oppnå i dag.” Det er bygningens uvanlige arkitektoniske kvalitet og dens sentrale plass i nyere norsk samfunnshistorie som gjør at det er så ”stor enighet blant bygningsvernerne om bevaring.”



Viksjø og byen

I følge Maliks spilte Norsk arkitekturmuseums Erling Viksjø-utstilling i 1999 en sentral rolle i prosessen med en generell oppvurdering av ”Viksjø og senmoderne arkitektur i alminnelighet.” Det var tydeligvis nødvendig fordi Erling Viksjø syv år tidligere ikke hadde spilte noen betydelig rolle i Fortidsminneforeningens årbok som hadde funksjonalismen som tema. (Kanskje ikke så rart siden boken, med noen unntak, konsentrerte seg om mellomkrigstiden.)

Utstillingen ble angrepet av Jan Carlsen i Dagbladet og Ulf Andenæs i Aftenposten. Jeg var direktør for museet den gang og svarte derfor angrepene fra de to, blant annet med en kronikk i Aftenposten. Maliks hevder at mine tilsvar inneholdt diskutable forsøk på å forsvare noen av Viksjøs verk (Regjeringsbygget, Hydrobygget og Bergen rådhus) som gode bidrag i en bymessig arkitektur. Det er en uhyre lite nyansert fremstilling av mine synspunkter, og derfor er jeg nødt til å redegjøre kort for hvordan jeg, den gang og nå, vurderer Viksjøs tre høyblokker.

Høyhus i parkmessige omgivelser var Le Corbusiers og Erling Viksjøs ideal. Det var forståelig som en reaksjon mot trangboddhet, men i dag har idealet begrenset relevans. Blant annet fordi vi ikke har råd! Nå bygger vi i stedet høyt og trangt. Hydroparken og Regjeringsparken er sjenerøse gaver til byens befolkning som i dag ville være umulig på så sentrale tomter. Norsk Hydros hovedsete i Bygdøy allé er en triumf. Blokken ligger med kortsiden mot gata og lar sollyset slipper til i den nye, offentlige park. Hele anlegget er meget helstøpt og uten tvil en berikelse for byen. Rådhuset i Bergen oppleves som en voldsom kontrast, og det står i dag som en meningsløs torso. Professor Henrik von Achen har skrevet at «om et par hundre år vil arkitekturhistorikerne kanskje beklage, ikke rådhusblokken, men at ikke også resten av rådhusanlegget ble oppført (Byggekunst 1991, s.230).» Da hadde den blitt forankret til lavere fløyer som skapte gårdsrom på begge sider og formidlet en overgang til den eksisterende bebyggelsen.

Regjeringsanlegget har en smertefulle og langvarige tilblivelseshistorie som forteller mye om Norge som nasjon. Henrik Bulls grandiose planer ble redusert til én fløy, dagens Finansdepartement. Siden har ambisjonene variert. Sluttresultatet ble likevel en fin komposisjon med Y-blokken og Finansdepartementet på hver sin side av høyblokken. Regjeringskontorene i sidegatene er ikke mye å skryte av, men R5, der blant annet Kulturdepartementet holder til, er et meget vellykket stykke tilpasningsarkitektur. Man kan diskutere den skjebne som Arne Garborgs plass fikk og at lokket har fratatt Hammersborg dens drama som høydedrag, men Deichman har fått et intimt oppholdsareal i tilknytning til hovedinngangen i stedet for en høy mur og et bratt trappeanlegg. Dessuten ble Regjeringsparken opparbeidet rundt 1990 med et vakkert steinmønster og et sirkelformet basseng som tydeliggjorde høyblokkens sentrale rolle og binder det hele sammen.


Fredning og vurdering av samtidsarkitektur

”Arkitekturmuseet, St. Hallvard kirke og Frognerparken (alle tre nyfredete) er neppe direkte truet av rasering,” skriver Maliks i Fortidsvern 3/2010. Vel, rasering er et sterkt uttrykk, men før åpningen av Arkitekturmuseet kom den daværende direktøren for Nasjonalmuseet med så merkverdige ønsker om endringer av bygningen at jeg var sterkt lettet da Riksantikvaren fredet huset. St. Hallvard ble vel fredet for sent, både i forhold til den 25 års grense Leif Maliks opererer med, og i forhold de uheldige ombyggingene som ble foretatt på 1990-tallet. (Det kunne Nils Marstein, Kjell Lund, Jon Haug og undertegnede konstatere under en befaring den gang.)

Maliks har gjentatte ganger skrevet i Fortidsvern at det bør gå en generasjon før Riksantikvaren freder en bygning. Da får man den nødvendige avstand og kan være sikrere i sin dom. Han mener det er utdelt i alle fall én uheldig nobelpris i medisin og flere beklagelige fredspriser, følgelig er samtidsvurderinger tvilsomme.

Trolig er man på sikrere grunn innen naturvitenskapen enn i humaniora og samfunnsfag. Likevel kan vi ikke slutte å vurdere samtidens ytelser; hylle, kritisere eller dele ut priser innen litteratur, arkitektur – og fredsarbeid. Man kan selvsagt ta feil. Som med Pruitt–Igoe, det prisbelønnede boligområdet i St. Louis som etter tjue år var blitt ubeboelig og ble revet på midten av 1970-tallet. Likevel er det min erfaring er at det innen arkitekturfeltet ikke er så vanskelig å komme frem til hva som er hovedverkene i den nære samtid, og at dette er vurderinger som står seg over tid. De bygningene som ble regnet som de betydeligste på 1920- og 30-tallet er fortsatt de vi regner som de viktigste. Og hvis vi skal forstå en historisk periode bør vi vel være forsiktige med å fjerne de verkene som perioden selv regnet som sine fremste?

Maliks mener altså at vi er for nær samtidsarkitekturen til å kunne vurdere den. Jeg mistenker at hans egentlige følelse er at vi er så nær den i tid at vi ser hvor ille den er. Selv ikke byvandalen Erling Viksjø, klarer fagfolk nå å gjennomskue, selv om det har gått to generasjoner! Når fagfolkene er så forblindede, trenger tiden en røst som roper i ørkenen.

Noen og en hver kan ønske seg en mer opplyst og nyansert arkitekturdebatt, og være urolig over tendenser i vår tid. Men når Maliks skriver om panegyrikken som har innhyllet det beste av norsk arkitektur fra de siste 50 år (Fortidsvern 4/2011) og oppfordrer arkitekter og kunsthistorikere til å gå mot ”tidsånden” (artikkelen ”Fra Ålhytta til V-house” i katalogen til SPOR-utstillingen, 2011), så tyder det på et grunnleggende svartsyn og man forstår at Maliks må mene det er lite å ta vare på fra vår samtid.

Publisert i Fortidsvern 1-2012

Er høyblokken byvandalisme?

Var det et miljøovergrep av råeste merke da Empirekvartalet ble erstattet av regjeringens høyblokk? Ulf Andnæs forteller 5.1.2012 om et dystert barndomsminne som gjør at hans følelser for høyblokken ikke er særlig varme – og at et liv uten høyblokken er helt greit.

Det var vakre bygninger som forsvant, bygninger som gjerne skulle vært en levende del av vår arkitekturhistorie. Det er også riktig at arkitekt Erling Viksjø var pioneren med høyblokker midt i den eldre sentrumsbebyggelsen. Først Regjeringsblokken, så Norsk Hydros hovedkvarter og rådhuset i Bergen. For enkelte er Viksjø den store, stygge ulven som innledet syndefallet og ødeleggelsen av tradisjonsrike bymiljøer. Virkeligheten er nok mer nyansert.

Riktignok førte Viksjøs regjeringsbygning til at Fødselsstiftelsen, Militærhospitalet og Rikshospitalet ble revet. Men det var en forutsetning allerede på begynnelsen av 1900-tallet da den første arkitektkonkurransen ble avholdt. Det var ikke penger til mer enn en sidefløy, og derfor ble bare det romantiske hageanlegget til sykehusene ofret i første runde. Rikshospitalet hadde allerede i 1883 flyttet fra sin gamle bygning til den mye større eiendommen ved Pilestedet. Derfor hadde man for vel hundre år siden ikke store skrupler med å rive de gamle sykehusene. Strid ble det derimot femti år senere, en strid som førte til at Oslo fikk en byantikvar og at Militærhospitalet, etter en lang lagringstid, ble gjenreist ved Grev Wedels plass, vakrere enn noen gang før. Men det kunne altså vært jugendarkitekten Henrik Bull som ble ”byvandal” og utraderte vakre klassisistiske byggverk. Viksjø sparte i alle fall lindealléen, det hadde ikke Bull gjort.

Hvor ille er Viksjøs tre høyblokker? Norsk Hydros hovedsete i Bygdøy allé er en triumf. Blokken ligger med kortsiden mot gata og slipper lys til i en ny og sjenerøs offentlig park. Hele anlegget er meget helstøpt og uten tvil en berikelse for byen. Rådhuset i Bergen oppleves som en voldsom kontrast, og det står i dag som en meningsløs torso. Professor Henrik von Achen har skrevet at «om et par hundre år vil arkitekturhistorikerne kanskje beklage, ikke rådhusblokken, men at ikke også resten av rådhusanlegget ble oppført.» Da hadde den blitt forankret til lavere fløyer som skapte gårdsrom på begge sider og formidlet en overgang til den eksisterende bebyggelsen.

Regjeringsanlegget har en smertefulle og langvarige tilblivelseshistorie som forteller mye om Norge som nasjon. Henrik Bulls grandiose planer ble redusert til én fløy, dagens Finansdepartement. Siden har ambisjonene variert. Sluttresultatet ble likevel en fin komposisjon med Y-blokken og Finansdepartementet på hver sin side av høyblokken. Regjeringskontorene i sidegatene er ikke mye å skryte av, men R5, der blant annet Kulturdepartementet holder til, er et meget vellykket stykke tilpasningsarkitektur. Man kan diskutere den skjebne som Arne Garborgs plass fikk og at lokket har fratatt Hammersborg dens drama som høydedrag, men Deichman har fått et intimt oppholdsareal i tilknytning til hovedinngangen i stedet for en høy mur og et bratt trappeanlegg. Dessuten ble Regjeringsparken opparbeidet rundt 1990 med et vakkert steinmønster og et sirkelformet basseng som tydeliggjorde høyblokkens sentrale rolle og binder det hele sammen. Ulf Andnæs ser bare byvandalisme. Selv opplever jeg et sjenerøst byrom, at høyblokkens hybris er temmet og at regjeringskvartalet er blitt et kultivert urbant område med en historie som vi skal vedkjenne oss.

Publisert i Aftenposten Aften i januar 2012

Høyblokka – bare et bygg?

”Jeg mener at et bygg er bare et bygg. For meg er det veldig lite symboltungt,” uttaler statsråd Rigmor Aasrud, Statsbyggs øverste sjef, til Dagsavisen 12. november. Det gjelder Høyblokka i Regjeringskvartalet, om den skal rives eller settes i stand. Litt lenger ute i intervjuet sier hun: ”Jeg ser den har symbolverdi, men jeg synes det finnes penere bygg enn Høyblokka. Jeg gjør det.”

La oss ikke dvele ved at statsråden velger å fortelle oss om sin personlige smak. La oss heller ikke legge vekt på spriket mellom de to uttalelsene. Det er ikke viktig, for alle vet hva som er riktig: Slottet er et bilde på vårt monarki. Bygningene til Stortinget, Høyesterett og Regjeringen er symbolbærende uttrykk for hver sin statsmakt.

Disse bygningene har smertefulle og langvarige tilblivelseshistorie som forteller mye oss som nasjon, de er en del av vår identitet, de er vevd inn i vår kulturhistorie. En statsråd kan ikke velge fritt om slike sentrale byggverk blir stående eller ikke. Når alt tyder på at konstruksjonen ikke har fått alvorlige skader, burde saken være avgjort. Å få på plass en ekstra rømningstrapp kan ikke være et stort problem. Traumatiserte departementansatte kan få andre arbeidsplasser. Slike ting kan løses.

Før 22. juli var det en umulig tanke å rive Høyblokka. Det bør det være nå også. Terroristen mislyktes i å knuse bygningen, skal regjeringen fullføre hans verk? AUF vil ta tilbake Utøya, skal ikke regjeringen ta tilbake Høyblokka? En spaltist skriver i A-magasinet at hans lille datter synes at statsministeren holder til i et stygt hus. Kanskje blir det en vakrere by dersom vi river de husene som et barn eller en minister, eller noen andre, ikke liker. I så fall blir det mange ledige tomter.

Aasrud forteller at regjeringen skal bestemme seg på slutten av året. Først skal fordeler og ulemper skal veies mot hverandre. Her kan alt skje. Kanskje er det Riksantikvaren vi må sette vår lit til?

Publisert i Aftenposten Aften

Det vil være en skamplett på denne regjeringen om den vedtar å rive høyblokka

Arkitekt Ulf Grønvold står i morgenlyset og betrakter Høyblokka med et interessert blikk. I dagene etter 22. juli var trærne langs allèen foran inngangen irrgrønne, flagget på halv stang og fasaden på Høyblokka full av åpne sår. Nå er trærne nakne, flagget gått til topps, mens Høyblokka er hvit som snø, pakket inn hvit duk.

– Vet du hva den minner meg om når jeg ser den? Christo! Han kunstneren som pakket inn alt mulig, bygninger, trær... Du ser jo tingene mye tydeligere når de er pakket inn. Du ser dem liksom på nytt.

– Det ligner jo også en bandasje?

– Ja, det er jo mye nærmere virkeligheten. Blokka er jo bandasjert. Den er såret, sier Grønvold, som nettopp er blitt hentet ut fra sitt kontor i Nasjonalmuseet for kunst. Sammen har vi vandret forbi Tinghuset, der Anders Behring Breivik igjen skal stille i fengslingsmøte mandag som kommer. Grønvold er nok mer opptatt av foredraget han skal holde for sine kolleger i Arktitektforeningen neste uke. Der er stemningen amper når de hører statsråd Rigmor Aasrud si at hun ikke kan utelukke å rive Høyblokka.

– Det som virker forbausende er at hver gang hun uttaler seg, så virker det som om hun allerede har bestemt seg. Det er veldig rart når det pågår utredninger. Et perspektiv på dette er at å rive Høyblokken, det er å fullføre det Breivik begynte på. Han kom halvveis, nå gjør staten resten. Det syns jeg er helt absurd.

– Nå argumenterer du med følelser? Hva med det arkitektoniske?

– Følelser, det er når man lar noen ansattes følelser få lov til å bestemme hva slags bygninger staten skal ha for all framtid. Det syns jeg er å la følelsene rå. Jeg syns ikke min argumentasjon er følelsesbasert, den er mer symbolsk. Å skulle fortsette en riving en terrorist har påbegynt, det syns jeg er helt galt. Men til det arkitektoniske, så representerer jo regjeringskvartalet en veldig sammensatt historie, som igjen er fortellingen om Norge. Man kan ikke fjerne den!
Grønvold viser fram historiske bilder han skal bruke i foredraget sitt, der det går tydelig fram at regjeringskvartalet har blitt til bit for bit. Først kom Finansdepartementet i 1904, og meningen var at en helt lik bygning skulle plasseres ved siden av med et midstykke slik at hele kvartalet dannet en H. Tiår og etter tiår gikk uten at man tok seg råd til det, men etter 2. verdenskrig begynte man å planlegge en høy blokk som skulle presses inn mellom tre sykehusbygninger som sto der fra før, Det militære hospital, Fødselsklinikken og Rikshospitalet. Disse ble revet etter hvert som Høyblokka reiste seg og sto ferdig i 1958. Bygget er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, som har latt seg inspirere av modernismen og den kjente sveitsiske arkitekten Le Corbusier, som også tegnet FN-bygningen i New York.

– Du kan si at Høyblokka er i slekt med den internasjonalt kjente FN-bygningen, samtidig som Viksjø har lagt norsk elvegrus i støpen og så sandblåst den. Det jeg også syns er vakkert og viktig med Høyblokka, er at den utgjør midtstykket i selve regjeringskvartalets komposisjon, med Finansdepartementet og Y-blokka som et bein på hver side, som en slags nytolkning av den gamle H-en. Foran er et halvsirkelformet basseng, og fra hovedinngangen går den gamle allèen, som peker videre mot det nyere R4-bygget. Hvis man tar bort Høyblokka, som er sentrum i hele komposisjonen, så blir det jo meningsløst, hele greia! sier Grønvold opprørt.

– Dette er jo historien om hvordan Norge blir til! Det er pragmatisme og improvisasjon over mange tiår, det syns jeg er storveis! Vi er ikke landet for de helt store visjoner, men vi er landet for improvisasjon og det å være pragmatikere. Jeg syns det sier masse om Norge, og jeg syns det ville være veldig dumt og korttenkt å skulle ødelegge den historien. Det at noen departementsansatte akkurat nå har noen traumer, det kan ikke gripe inn i kulturhistorien med en sånn tyngde. Det fullstendig kulturløst å skulle tenke på rive Høyblokka. Det vil bli en skamplett på denne regjeringen, hvis de river den. Alt jeg har hørt til nå, er at konstruksjonen er i orden. Her er det bare å reparere. Bygget står jo der!

Arkitekt Grønvold syns heller ikke det bør telle med i vurderuingen at Høyblokka var åsted for grufulle hendelser, som at mennesker døde der inne.

– Opp gjennom tidene når et viktig bygg har blitt ødelagt av krigshandlinger eller ulykker, så har man jo alltid bygd opp igjen. Tårnet i Venezia, Campanilen, raste jo sammen, og ble bygd opp igjen rundt år 1900. Ingen tenker jo på det i dag! Under 1. verdenskrig var mange av stridighetene i Belgia. De historiske byene der ble ødelagt, og de ble også bygd opp igjen. Når fienden knuste noen historiske bygninger, så bygde man dem jo opp igjen. Det er den faste regelen helt fram til vår tid. Etter 2. verdenskrig kommer det et skifte. Da er det bare visse steder man prioriterer å bygge opp igjen. Det er kommet et slags ærlighetskrav, man skal liksom ikke jukse. Man skal uttrykke sin tid i stedet. Ja, det har skjedd mye galt i etterkrigstiden.

Intervjuet av Hanne Mauno. Publisert i Dagsavisen 11. november