Samtidskunstens skeive rammer

Det er all mulig grunn til å takke Hans Rasmus Astrup for hans sjenerøsitet. Han har gitt Oslo et visningssted for ledende internasjonal samtidskunst, og en bygning tegnet av en av vår tids sentrale arkitekter. Det er en begivenhet som markerer et taktskifte for norsk kulturliv. Det nye museet kobler oss mer direkte til den internasjonale utviklingen. Derfor lå det forventning i luften da museet åpnet sist høst. Museet var en sensasjon, og publikumstilstrømningen må ha overskredet alle prognoser. Folk har kommet i tusenvis for å se uvant kunst som evner å sjokkere og tøye komfortgrensene – og for å oppleve en oppsiktvekkende bygning.  

Det er ikke kunstverkene som er temaet for denne artikkelen, men bygningen. Hvor god er den som arkitekturverk? For å svare på det er det nødvendig å foreta en omgående bevegelse. Vi må starte med reguleringen av Tjuvholmen og prøve å få tak i hvordan prosjektet har utviklet seg.

Der siktlinjene møtes

I 2002 skulle Oslo urbanisere Tjuvholmen sør for Aker Brygge. Det ble avholdt en salgskonkurranse som Selvaag-gruppen og Niels Torp gikk seirende ut av. Deretter ble Torps forslag lagt til grunn for reguleringen.

Hans plan ble strukturert av to siktlinjer: Den ene er vandringen langs husrekken ved bryggekanten, byens klare avslutning mot sjøens livlighet med fritidsbåter, ferger og skogkledde øyer. Rådhusets mektige mursteinskube i nord og i sørenden, utsikten ut Oslofjorden, forbindelsen til Europa. Den andre linjen er den rette hovedgaten som starter ved Bryggetorget på Aker Brygge, passerer de to ”øyene” Odden (opprinnelig kalt Akerodden) og Holmen (Tjuvholmen), med hvert sitt plassrom, og ender på tuppen i sør.

Der møtes de to aksene i en spiss vinkel. I følge reguleringen skulle det innerste trekantformede kakestykket i denne vinkelen være en attraksjon, et sted hvor man kunne lære om vitenskap og oppdagelsesferder. Bygningen ble delt i to av et bredt trappeanlegg som ledet over til en frittliggende øy, kalt Skjæret, med en badestrand, grønne plener og et nedgravd kunstmuseum (tenkt som en filial av Louisiana) på yttersiden, det eneste byggverket på dette friområdet.

I 2004 var det en stor Renzo Piano-utstilling på Lousiana. Imponert over det de så tok Tjuvholmen KS (et datterselskap av Selvaag og Aspelin Ramm) kontakt med Piano og spurte om han ville utforme den ”ikoniske avslutningen” av Tjuvholmen. Etter et års betenkningstid svarte han ja. Kontrakten ble underskrevet i 2005, og i 2006 starter prosjekteringen. Narud Stokke Wiig ble norsk samarbeidspartner i 2007.

Fra Hans Rasmus Astrup kom det en forespørsel om hans museum kunne bli en del av utbyggingen. Det nedgravde museumsanlegget var for lite til å romme Astrup Fearnley, og Renzo Piano omregulerte den ”ikoniske avslutningen.” Museumsdelen kom opp av jorda og fikk en trekantformet plan. Den ble trukket over på innersiden av Skjæret og vokste i størrelse. Men det var ikke nok. Astrup Fearnley museet måtte få lokaler både på Skjæret og på selve Tjuvholmen. Renzo Piano lot så et krumt tak binde sammen alle delene av ”den ikoniske avslutningen”.

 

Kultur og kommers

Vi møter den på billetten: Arkitektens idéskisse av museet sett fra siden. Den har øyeblikkets friskhet og viser museet i konsentrert form. De enkle strekene og det dominerende bueslaget er som en signatur, kunstnerens håndtrekk som minner oss om at dette er et verk av en av vår tids store arkitekter, Renzo Piano.

Kilden i Kristiansand har sin bølgevegg. Den krumme takflaten er Astrup Fearnleys logo, et særtrekk som gir identitet. Sett fra Akershusstranda skiller museet seg på en effektiv måte ut fra Tjuvholmens brogede bygningsmasse. Det blir tydelig at kunstverdenen er en annen verden, forskjellig fra hverdagens trivialiteter med alle kontorer og leiligheter. Det er ikke bare takformen som gjør at Astrup Fearnley fremstår som annerledes. Det gjelder også plasseringen. Museet trer ut av rekken, det står ikke disiplinert sammen med alle de andre bygningene i den lange fasadeveggen langs bryggekanten.

Det må være en grunn til at noe blir utskilt og fremhevet, og man skjønner at et kunstmuseum er en viktig felleskapsbygning, men hva med kontorene til advokatfirmaet BAHR, som utgjør nesten halvparten av bygningsmassen under det krumme taket? Det kraftfulle logo-taket identifiserer altså ”den ikoniske avslutningen” som er en blanding av kultur og kommers.

Et splittet museum

Den delen av Astrup Fearnley som ligger ute på Skjæret er utstillingsrom for skiftende utstillinger. Den faste utstillingen og museets kontorer er på Tjuvholmen, i den andre delen av bygningskomplekset. Det betyr at publikum, etter å ha sett den ene utstillingsdelen, må ut i friluft og gå over broa til den andre bygningen for å se resten. Når man innreder museum i eldre, verneverdige bygninger kan man bli tvunget til en slik løsning. Men det er absolutt forbausende at oppdragsgiveren til et nybygd museum aksepterer to sett med billettsalg og publikumsgarderober. Riktignok er det bare cirka femti meter mellom de to publikumsinngangene, likevel er det opplagt fordyrende og upraktisk.

Under åpningen av Astrup Fearnley Museum sammenlignet Renzo Piano sitt norske museum med gjennombruddsverket, Centre Pompidou, 35 år tidligere. Til den engelske avisen The Guardian uttalte han: ”I see Astrup Fearnley as completing the cycle, almost coming back to the beginning. The Pompidou was a rebellion against the idea of a monumental gallery. We were the bad boys then. We didn’t want to make a mausoleum to art. Instead, we created a big piazza for the people, and here in Oslo we have returned to that idea.”

Når det gjelder utstillingsrommene er det vanskelig å se at Piano har vendt tilbake til starten på sin karriere. Utstillingssalene på Astrup Fearnley er så forskjellig fra Pompidou som det er mulig. Bygningen i Paris har en rektangulær plan der ståldragerne spenner 60 meter på tvers og skaper store, søylefrie arealer med en lengde på 166 meter. Dette gir en enestående frihet som (etter siste ombygging) brukes på to ulike måter. I femte etasje, der de skiftende utstillingene vises, bygges det hver gang nye rom tilpasset den enkelte utstillings behov. Her er det alle muligheter til å gi hvert utstillingstema sin scenografi med rom som er tilpasset det dramaturgiske grep som man ønsker å gi formidlingen.

I tredje og fjerde etasje vises verk fra den permanente samlingen. Her er layouten preget av permanens og klarhet. Det befriende grepet er ”hovedgaten”, den brede korridoren som går gjennom midten i hele husets lengde. På hver side av hovedgaten er det frittstående utstillingsrom. Rommene varierer noe i størrelse, men er alle nøytrale rektangler. Organiseringen skaper orden samtidig som romforløpet blir tilstrekkelig variert.    

Løsningen minner noe om Moderna Museet i Stockholm der en sjenerøs passasje langs museets ene fasade både gir kontakt med parken utenfor og gjør det mulig å hoppe over flere rom. I Stockholm er utstillingsrommene stort sett kvadrater av ulik størrelse som har pyramideformede tak med lanterner. (En løsning som John Soane introduserte i Dulwich Picture Gallery i 1817.)

Moderna Museet og Pompidou er store museer hvor man trolig ikke orker å fordype seg i alt. Da er en forståelig orden helt nødvendig. Man kan lett finne frem til de temaer som interesserer, resten kan man komme tilbake til en annen gang. Det er nødvendig med et ordnende sentralrom eller en gjennomgående ”hovedgate”. De gamle gigantmusene – Louvre, Victoria & Albert, Metropolitain osv – har ikke den samme klarhet. De er som egne verdener man dykker ned i og hvor det å gå seg bort er en del av den berusende opplevelsen. Mindre museer kan med fordel organiseres med en fast løype gjennom salene. Mitt favorittmuseum, Museum Calouste Gulbenkian i Lisboa, er på det viset. Astrup Fearnley er ikke større enn at det med fordel kunne vært lagt opp på samme måte.

Det kan også nevnes at Astrup Fearnleys kommende nabomuseum, Nasjonalmuseet på Vestbanen, har visse likhetstrekk med Pompidou. Det gjelder ikke bare størrelsen på utstillingsarealene. (17.000 m2 i Paris, 13.000 m2 i Oslo.) Nasjonalmuseets alabasthall for stiftende utstillinger er på 2.500 m2 og har en fleksibiliteten som tilsvarer toppetasjen i Pompidou. Som i Paris vises den faste samlingsutstillingen i tradisjonelle, rektangulære rom i de to etasjene nedenunder. Men til forskjell fra Pompidou er det ikke så lett å bygge om Nasjonalmuseets rom for samlingsutstillingene. I Paris er det den brede korridoren som gjør interiøret forståelig. Nasjonal referansepunkt er det store midtrommet i 2. etasje.

Det fins karaktersterke utstillingsrom som det er utfordrende å stille ut i. Sverre Fehns Nordiske paviljong i Venezia og hans Ulltveit-Moe paviljong i Arkitekturmuseet er eksempler på det. Men i begge tilfeller er rommene svært vakre og når utstilleren spiller på lag med rommet, kan resultatet bli fremragende.

Det er annerledes med Astrup Fearnley. Det er vanskelig å tro at disse salene er blitt til etter studier av hvordan optimale utstillingssaler bør være. Det virker snarere som utstillingsrommene er resultatet av ytre faktorer, av trekantformede bygningskropper og en krum, svært nærværende takflate. Det har gitt rom som er masete og ubehagelige, rom der kunstverkene har vansker med å komme til orde.

Et talende eksempel er selve høydepunktet i den forrige bygningen til Astrup Fearnley: Anselm Kiefers mektige bokhyller med blyprotokoller, et verk om de store oldtidssivilisasjonene mellom Eufrat og Tigris. Det befant seg tidligere i et lite, meditativt, kapellignende rom. Nå er verket blitt puslete utilpass i enden av en skjev utstillingssal. Det som tidligere var museets stolthet er nå nesten usynlig.

”Renzo Piano’s new Oslo art gallery is a strangely soulless place.” “The whole complex is strangely corporate, which comes as no surprise when it emerges that the biggest of the three buildings is in fact the six-storey office of a legal firm.”

Oliver Wainwright, arkitekturanmelderen i The Guardian treffer stemningen i Astrup Fearnley ganske godt. Når man skal kjøpe billett er man allerede på øverste nivå i første utstillingssal. Det er ingen vestibyle, et forberedelses- og venterom før man starter på kunstvandringen. Her detter man inn til kunst. Det er som man har kommet til et vellykket reklamebyrå som samler på samtidskunst.

Astrup Fearnley mangler generelle rom som lett lar seg endre. Dessuten er publikums vei gjennom museet til dels er labyrintisk, og rommenes overflater har verken en bearbeidet detaljering eller materialkvaliteter ut over det ordinære.

Fremtidsutsikter

Da Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden åpnet i 1968, var det en kulturell begivenhet av tilsvarende format. Et museum for moderne kunst finansiert ved hjelp av private midler. Et høydepunkt innen norsk organisk arkitektur, og vårt Louisiana i naturskjønne omgivelser. Utsøkt detaljering og Sven Ivar Dystes møbelkunst. Siden gikk det nedover. Louisianas avslappende paviljongarkitektur lot seg lett utvide og ble rikere for hver utbygging. Høvikoddens tilbygg har vært skuffende.

Kanskje kan utviklingen bli motsatt for Astrup Fearnley? Arkitektonisk starter det langt fra på topp, men det kan bli bedre siden. Tenk om museet kan overta advokatkontorene om noen år. Da kan et merkverdig samboerskap avsluttes, og museet vil få arealer som vil være mer tjenlig.

 

Publisert i Arkitektur N

Hva mener Fredrik Torp?

I løpet av én uke har Fredrik Torp publisert to innlegg om Nasjonalmuseet, Nasjonalgalleriet og Vestbanen. Ett i Aftenposten 3. april og ett i Arkitektnytt nr. 3 i år. Sammenholder man de to innleggene, må man kunne si at Torp utviser stor fleksibilitet når det gjelder standpunkter og løsninger. Han mener at:

·         Kunstindustrimuseet enten skal være der det er i St. Olavsgate. Eller flytte til Norsk form i Hausmannsgata. (Skal Norsk Form bli et museum? Peter Butenschøn var sterkt i mot det, mener direktør Andreas Vaa Bermann og hans stab noe annet?)

·         Munchmuseet kan fortsatt være på Tøyen. Eller bli en del av Nasjonalmuseet og plasseres på Vestbanen. (Det eneste som ligger fast er at eldre kunst skal være i Nasjonalgalleriet og nyere kunst på Vestbanen.)

Dermed er det ganske forvirrede råd som Torp gir stortingspolitikerne som snart skal ta stilling til regjeringens proposisjon om vestbaneprosjektet.

En ting er i alle fall sikkert: Napper man ut utstillingsarealene for eldre kunst og design, må man også slanke de sjenerøse fellesarealene som prosjektet har i dag. Omprosjektering blir så omfattende at det må arrangeres en ny internasjonal arkitektkonkurranse.

Det er mulig at de kostnadene og forsinkelsene som dette vil medføre har liten interesse for Torp. Det viktigste er å få stanset realiseringen av det nåværende prosjektet. Men etter alt som har skjedd med Lambda, er det mulig at noen synes det er en fordel at politikerne klarer å fatte vedtak. At vi nå bruker denne gylne anledningen vi har til å realisere dette gjennomarbeidede museumsprosjektet på Vestbanen, et prosjekt som Torp tidligere har omtalt med stor anerkjennelse.

Publisert i Aftenposten

 

 

En arkitekturbloggers bekjennelse

Hvis en blogg er et sted med intens debatt og mange følgere, så er det ikke en blogg jeg har. Bare tre followers har meldt seg, og den eneste kommentaren jeg har fått er trolig fra et ungt menneske som skrev ”WOW” etter en av artiklene mine. Det var ikke mye, men det varmer, jeg tror det er positivt ment.
Mitt siktemål har fra første stund vært å skape et arkiv som gjorde det lett for folk å finne det jeg skriver og har skrevet. Nesten alt er trykt i ulike sammenhenger pluss noen taler og en to-tre tekster som er skapt direkte for bloggen. Noe er kort, det meste er for langt. Det er fagartikler, noe på engelsk, bokanmeldelser og nekrologer og ganske mye avisdebatt.
Noen finner dette interessant. Mer enn 25.000 har, på ulikt vis vært innom, og tilstrømningen har steget jevnt hvert år siden starten i 2008. Kanskje er det ikke så rart. Når det etter hvert er blitt lagt ut nitti tekster og man skriver om stadig flere emner, så er det flere sidehenvisninger å dukke opp på. Og omtaler man, direkte eller indirekte, et stort nok samfunnsfenomen, så blir det også flere visninger. Jeg skrev for eksempel en artikkel om Telenors nye hovedsete på Fornebu, og den arkitekturanmeldelsen har jeg scoret mye på. Men trolig er det firmaet og ikke bygningen folk søker etter.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/telenor-dynamikk-og-fornuft.html
Jeg flyter også på Erling Dokk Holm. En fyr jeg har kjent lenge og har mye sans for. Likevel hadde jeg to heftige angrep på ham for noen år siden. Og de artiklene er høyt opp på listen over mine mest besøkte. Igjen: Det er vel Dokk Holm folk i sin begeistring søker på, og så får de i tillegg mine ironiske attakker.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/den-muntre-erling-dokk-holm.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/dokk-holm-og-demokratiet.html
Det har blitt en del krangler, hele 41 innslag ligger i kategorien Polemikk. Det kan være spesielle personer som jeg duellerer med, f. eks. Leif Maliks, Leif Anker, Martin Braathen, Bjørn Brøymer og nå sist Gaute Brochmann & Co.
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/10/erling-viksj-og-syndefallet.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/utstillingsrom-selvpresentasjon.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/09/det-infantile-presteskap.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/09/selv-infantile-museumsmedarbeidere-br.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/oslo-pluss.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/09/kritikeren-martin-braathen.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2013/02/det-er-forskjell-pa-butikker-og-museer.html
Eller polemikken kan være knyttet til ting jeg forsvarer i en jobbsammenheng, (Nasjonalmuseet på Vestbanen og Munchsalen i Nasjonalgalleriet.) Det er blitt mye av den slags. Mest fornøyd er jeg med følgende kjappis:
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/09/munch-salen-og-urinalet.html
Arkitektur er et svært offentlig emne. Bygningene skyter opp og folk mener noe om dem. Her er det mye å skrive om. Som for eksempel Lambda, Regjeringsblokka, en rivingssak i Tønsberg, vikingskipene på Bygdøy, Staten som byggherre m.m.
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/11/et-utkikkstarn-for-munch.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/07/maliks-viksj-og-bevaring.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2013/02/har-tnsberg-rad-til-miste-elevhjemmet.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/07/mener-staten-at-arkitektur-er-kunst.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/03/skipene-er-det-viktigste.html
Likevel gleder det spesielt at mine mest besøkte tekster er oversiktsartiklene om norsk arkitektur. Det gir tro på at folk er ute etter kunnskap.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/fehn-og-de-andre-en-introduksjon-til.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/80-years-of-norwegian-modernism.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/den-lange-linjen-knut-knutsen-og.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/lavmlte-kunnskapskatedraler-norsk.html
Til sist to tekster som skiller seg ut, et besøk hos frisøren og ikke minst en mer poetisk tekst om en morgenopplevelse på Nationaltheatret stasjon:
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/08/min-frisr.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/04/rasterbilder.htm
Tidligere publisert på Arkitektnytts nettside og på Tekstualitet

Betenkelig

Det er betenkelig hvis Nina Marie Andersen er behandlet dårlig av Arkitektnytts redaksjon. At redaksjonen presenterte hennes artikkel i nr. 1-2013 slik at synspunktene ble forvrengt. Det er sånn Andersens debattinnlegg (”Betenkelig ambisjonsnivå”) på bladets nettside må forstås. Der forsikrer hun at hun IKKE mener at ”bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet” om Nasjonalmuseet bygges som planlagt. Det får en til å stusse siden den forutgående artikkelen nettopp ble innledet med det retoriske spørsmålet: ”Er Forum Artis dødsstøtet for bylivet rundt det nye Nasjonalmuseet?”

Nå er det ofte slik at redaksjonen skriver ingressen, og derfor kan det være den som legger disse ordene i munnen hennes. Men jeg er ikke sikker. Varselropet i ingressen blir i fullt monn bekreftet av både overskrift og selve artikkelen. La oss ta den fikse overskriften første: ”Vestbanesåret” som alle skjønner bør leses som ”Vest-banesåret” og spiller på dødsrallingen i ingressen.

Det er en stemningsendring fra Andersens første artikkel til den andre. I den første var indignasjonsnivået høyt og varsellampene lyste, nå spør hun helt rolig om mine uttalelser varsler et lavt ambisjonsnivå på Nasjonalmuseets vegne. Det er det som i så fall er betenkelig. Trompetfanfarene er byttet ut med en hevet pekefinger.

Det hun ønsker å diskutere ”er hva museet bidrar med i utviklingen av området.” Svaret er opplagt. Museets fremste bidrag er å være strøkets største publikumsmagnet. Men er nå det sikkert? I alle fall har Andersen sine tvil. Hun skriver: ”At folk vil strømme til, er en påstand generert av stipulerte besøkstall og et brennende ønske fra byggherrens side.”

Nasjonalmuseet er hvert år Norges mest besøkte museum. Vil publikum slutte å være interessert i landets viktigste kunstsamling? På Vestbanen vil de kunne se dobbelt så mange kunstverk som de kan i dag. Dette blir Nordens største museum. Er det ikke realistisk å tro at det vil bli flere besøkende enn nå? I dag kommer det en halv million i året. Er det da bare feberfantasier å si at ”folk vil strømme til”?

Dessuten vil bydelen få en kvalitetsbygning som knytter seg til den lange linjen i europeisk museumsarkitektur. Den har ikke dekonstruerte eller flaksende, skulpturelle former. Den har ikke et offentlig tilgjengelig skråplanstak, som Operaen. Den er ikke trukket opp fra bakken slik at man kan legge en park under. Derimot åpner den seg med rause vindusflater til de funksjonene i museet hvor det er naturlig. På mange måter er det et museum innenfor den store tradisjonen i museumsarkitekturen. Salene ligger enfilade eller er ordnet rundt et gårdsrom. Nesten alle rommene er rektangulære. Og det er begrenset hvor mye bygningen åpner seg mot omgivelsene.

Men er dette godt nok i 2013? Andersen er klar på at Nasjonalmuseets forhold til omgivelsene er kritikkverdig. Andre vurderer det annerledes. I Klassekampen 2. februar uttalte Marianne Skjulhaug, instituttleder ved Institutt for urbanisme og landskap ved AHO: ”… en skal også huske på at ikke alle områder i byen trenger å være en interaksjon mellom inne og ute. Noen ganger kan det være fint å gå langs en lukket vegg. Og så kan det også være fint å ikke alltid bli utsatt for kommersielle impulser. Dette er ikke et forsvar for lukkede byrom alltid, men jeg tror at dette bygget kommer til å få en så flott materialitet at det forsvarer den lukkede fasaden.”

Berlin-Philharmonien var helt revolusjonerende da den åpnet på 1960-tallet. I stedet for en rektangulær sal med orkesteret i enden, plasserte Hans Scharoun musikerne i midten og publikum på terrasser rundt. Noen trodde da at alle konsertsaler i fortsettelsen ville bli som den i Berlin, men i dag bygges det like mange av begge slag.

Troen på det store paradigmeskifte og at tidligere tiders løsninger nå er forkastelige, banaliserer ordskiftet. Marianne Skjulhaugs uttalelse viser til en mer nyansert virkelighetsforståelse og at de faglige sannheter ikke er så opplagte som Andresen vil ha oss til å tro. Selv om kjendisene i dag skal ”by på seg selv” og vi dyrker ”åpenhet” på nesten alle samfunnsfelt, så er det ikke sikkert at alle museer nå bør invitere allmennheten opp på taket eller ”åpne seg mot omverdenen”. Det hemmelighetsfulle huset er fullt av skatter, det har sin attraktivitet uansett. Folk vet det.

Til sist: Andersens store trumfkort er det jødiske museet i Berlin. Hun skriver at der kan man ”besøke den nydelige hagen også uten å løse billett, skjønt man først må gjennom sikkerhetskontrollen.” Det må dreie seg om Der Garten des Exils. Den ligger utenfor sikksakk-bygningen til Daniel Libeskind og kan nås via en underjordisk korridor fra inngangspartiet. Hagen har smale passasjer mellom de 49 høye og smale betongpilarer som er plantebokser for hvert sitt tre. Betongpilarene står på skrå, syv rader med syv pilarer i hver rad. Betongpilarene er innenfor i et nedsenket kvadrat som folk utenfra kan se ned til.

Det er mange år siden jeg besøkte dette museet og derfor er det noe vanskelig å diskutere i detalj hvordan sikkerhetsspørsmålet er løst der. Men jeg har nå fått tak i landskapsarkitekten for det jødiske museet som forsikrer om at man må ha billett for å besøke Der Garten des Exils. Uansett er det tvilsomt om det blir en nydelig nedsenket ”hage” med betongpillarer utenfor Nasjonalmuseet på Vestbanen.

Publisert på Arkitektnytts nettside i mars 2013

Hvordan bør elefanter oppføre seg i byen?

Dette blir ille. Sannsynligvis realiseres Nasjonalmuseets byggeplaner. Reguleringen ble vedtatt av Oslo bystyre 30. januar, og trolig sier Stortinget ja i løpet av våren. Dermed vil vi om noen år få et museumsbygg som er steintungt (fasadematerialet er stein), en utilnærmelig bastion med manglende henvendelse til omgivelsene. Det er landskapsarkitekt Nina Marie Andersen som advarer oss mot skandalen som er under oppseiling. Det skjer i årets første utgave av Arkitektnytt. Overskriften til artikkelen, ”Vestbanesåret”, understreker at bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet.

Men vil det nye museet bety drepen for strøket – eller vil det føre til en vitalisering? Og hva slags hus er dette? To faktorer er avgjørende: sikkerhet og størrelse. La oss ta sikkerheten først.

”Sikkerhet lenge leve”, skriver Andesen med tydelig ironi. Bakgrunnen er at Nasjonalmuseets takterrasse bare vil være tilgjengelig for dem som besøker museet. Operaen i Oslo og kulturhuset Plassen i Molde er derimot utformet slik at allmennheten kan passere helt opp på taket. Men kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Faren er ikke så stor for at noen bryter seg inn og stjeler kostymene i Operaen. Nasjonalmuseet er nødt til å ha kontroll på adkomsten til taket. Derfor må taket være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousisana og det vakre gårdsrommet til Museum of Modern Art i New York. ”Sikkerhet lenge leve”. Innbruddet i Vestlandske kunstindustrimuseum for kort tid siden forklarer hvorfor Nasjonalmuseet, uten ironi, slutter seg til en slik formulering.

Men hva med Musée du quai Branly, det etnografiske museet i Paris? Der er det skapt en eksotisk park under og rundt bygget som man kan nyte uten å gå inn i museet. Dessuten kan de som passerer langs den trafikkerte gata ved Seinen, se inn til parken gjennom et åtte meter høyt stål- og glassgjerde. Parken er en flott attraksjon, en magisk verden som stenges på kveldstid. Men er dette museet et forbilde for hvordan museers interiør kan kommunisere med omverdenen? Selve utstillingslokalene, som befinner seg høyt oppe i enden av en lang rampe, får man uansett ikke noe blikk inn til.

Man kan altså gå opp på taket til en stor bygning (Operaen), eller under den (Quai Branly) eller gjennom den, slik James Stirling, på snedig vis, fikk til med tilbygget i Staatsgalerie i Stuttgart. Kanskje var det Stirlings eksempel som inspirerte Plan- og bygningsetaten til å kreve en ferdselsåre på tvers av Vestbanetomta, et krav som etaten siden klokelig frafalt.

Trolig må man akseptere at noen sentrale samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen. For eksempel har jernbanestasjoner ofte brede sporområder som folk og kjøretøy må rundt. Slik har det vært i snart 140 år på Vestbanen, og det har vært til å leve med. På tilsvarende måte er det med andre elefanter i byen, som for eksempel de store museene. Centre Pompidou henvender seg bare til den skrå forplassen. Baksiden, langs Rue du Renard, er en 180 meter lang lukket vegg med fargeglade rør. Den henvender seg ikke til butikkene på den andre siden av gata, men det aksepterer man. Det store dyret er av et annet slag enn hverdagens hus. Lider bymiljøet i Beaubourg av dette? Har strøket fått dødsstøtet? De fleste mener at Centre Pompidou har vitalisert denne delen av Paris.   

Nasjonalmuseet vil bli en adskillig mer lavmælt og høflig elefant enn Pompidou. I utstillingsflate nærmer det seg sin franske kollega (17.000 m2 i Paris, 13.000 m2 i Oslo). Den legger seg rolig ned bak de to gamle stasjonsbygningene, og terrengstigningen gjør at en etasje skjules i bakkant. En av museets hovedinnganger er mot Dronning Mauds gate, og her er museets offentlig tilgjengelige bibliotek (Norges største kunstbibliotek) som de forbipasserende kan se inn til gjennom et 18 meter langt vindu.

Så til forplassen. Andersen forteller at her er ikke ”forholdet mellom rommet ute og inne tillagt stor betydning”. Det er riktigere å si at det er lagt stor vekt på interiørenes henvendelse til forplassen: Bokhandelen kan man titte inn til gjennom et 16 meter langt vindusfelt, like langt som vindusflaten der restauranten viser seg frem. Vindusfeltet i 2. etasje, til utstillingslokalenes midtrom, er hele 18,5 meter langt. Og til sist fasaden mot Dokkveien: Fire vinduer hvor man kan se inn til designavdelingen i 1. etasje, to vinduer til avdelingen for eldre kunst i 2. etasje. I tillegg får undervisningsavdelingen eksponert seg med en egen dør og et 21 meter langt vindusfelt. – Så helt utilnærmelig er vel denne bastionen ikke.

Det store museet må beskytte kunstverkene mot reelle farer som ødeleggende solstråler og skumle tyver. Ikke rart at det kan bli noe tilknappet mot omverdenen. Nasjonalmuseet er en komplisert maskin med nærmere tusen rom, og dessuten er det en stor, monumental, fellesskapsbygning, slik naboen Oslo Rådhus er det. Det har skatter mange vil se. Folk vil strømme til Det store museet, og de vil skjønne at museets fasader må være annerledes enn hverdagens byvev. Dette blir ikke ille.

Publisert i Arkitekt nr. 2 2013