onsdag 17. januar 2018

Nasjonalgalleriets nye mulighet

På side 52, dypt inne i den politiske plattform for trepartiregjeringen, står setningen som mange av oss hadde håpet på: «Regjeringen vil bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering.» Nasjonalgalleriet skal leve videre som kunstmuseum. Kulturhistorisk museum nevnes ikke, ei heller at de to institusjonene skal dele huset. Det er ingen grunn til å blande middelalderkunst inn i vårt nasjonalgalleri!
Nasjonalmuseet har nå detaljplanlagt den faste utstillingen i nybygget på Vestbanen som skal åpne i 2020. Det er et omfattende arbeid og en tung prosess. Det virker lite sannsynlig at Nasjonalmuseet kan rekke å utarbeide et alternativt utstillingskonsept som tar hensyn til at de får beholde Nasjonalgalleriet. Derfor vil nok Nasjonalgalleriet bli tømt i løpet av neste år og så stå tomt i en periode mens noen helt enkle bygningsmessige arbeider gjøres.

Det gjelder for eksempel åpningen av sørfløyen. Den har lenge vært brukt av kobberstikksamlingen som nå flytter til Vestbanen. Dermed kan får man tilbake utstillingsarealer med luftig takhøyde, og publikum kan på ny oppleve en rundvandring som har vært fraværende i mange tiår. Vårt fremste kunstmuseum vil igjen få de romkvaliteter det en gang hadde. Dette må være «små kostnader» som regjeringensplattformen åpner for.

Siden må det komme en mer omfattende rehabilitering. Man kan ikke fortsette uten ordentlige
adkomstforhold for handikappede. Sannsynligvis vil det bety at inngangen flyttes til baksiden via sokkeletasjen og at man får en publikumsheis. I sokkeletasjen blir det store ledige lokaler når museets verksteder forsvinner. Her er det mulig å få til bokhandel, restaurant og arealer for skiftende utstillinger. Dessuten må klimaforholdene forbedres. Regjeringen har bevilget 1,9 milliarder til rehabilitering av Nationaltheatret, og da bør cirka det halve beløpet for å rehabilitere Nasjonalgalleriet være akseptabelt. (Menon har beregnet at det vil koste 1,15 milliarder.)

Hvordan skal Nasjonalmuseet bruke de to husene? Det er viktig at ikke alle hovedverkene samles på Vestbanen og at Nasjonalgalleriet blir et B-museum. Begge bygningene må ha en klar identitet og være like attraktive steder å besøke. Det er vanskelig å se at det kan skje uten at de blir periode-museer. (Det er slik det gjøres i resten av Europa.) Det eneste naturlige er at den nyeste kunsten er i det nye huset og det eldste kunst presenteres i den gamle museumsbygningen, bygningen som er skapt for å huse den delen av samlingen.


Kjetil Røed har gått inn for at Stein Erik Hagens Canica-samling stilles ut i Nasjonalgalleriet. Det er en dårlig idé. Hagens samling er skapt for å integreres Nasjonalmuseets egen samling, for å fylle hyllene. Nasjonalgalleriet skal ikke være et Hagen-museum.

En bearbeidet versjon av et innlegg i Klassekampen 16. januar 2018

lørdag 30. desember 2017

Ingen død elg i Nasjonalmuseet


Arkitekturanmelder Gaute Brochmann er (22.12.2017 i Klassekampen) ikke imponert over planløsningen i Nasjonalmuseet på Vestbanen, det blir «en haug med små rom» forteller han. «En haug» er en såpass upresis mengdeangivelse at jeg har bedt Nasjonalmuseet foreta en røff opptelling, og her er den: Fordelt på de to hovedetasjene blir det 17 utstillingsrom på rundt 40 m2, 20 saler på 70-90 m2, 7 saler på 100-150 m2 og 15 saler på 150-200 m2. I tillegg er det tre større saler på henholdsvis 288, 554 og 728 m2. De fleste museumsfolk vil nok mene at «haugen» med store rom er ganske betydelig. 
            
En ting er rommenes størrelse, Brochmann er heller ikke fornøyd med hvordan rommene er organisert. Det burde vært korridorer som i Nasjonalgalleriet. Har Brochmann vært i Nasjonalgalleriet? Det fins ikke korridorer der! Man vandrer fra en sal over til den neste, og slik blir det også på Vestbanen.
            
Brochmann mener museet er en labyrint som man må snirkle seg gjennom. La oss hjelpe ham til å forstå hvordan planen er organisert. Fra vestibylen i 1. etasje er det to heise- og trappekjerner som forbinder publikumsarealene i alle etasjene. I 2. etasje ligger det en meget romslig sal mellom de to hovedtrappene. Dette er etasjens orienteringpunkt og pauserom. Her kan man summe seg og drikke en kopp kaffe mens man titter gjennom et stort vindu ned på museets forplass og over på Akershus festning.
            
Gjennom denne etasjen, hvor museets faste samling av billedkunst presenteres, er rommene organisert langs fem rette vandringsløyper. De fleste av dem ender med et utkikksvindu. Den besøkende beveger seg gjennom hovedsaler som er ordnet «enfilade», langs en akse slik at man med et blikk ser hvor man skal. Det blir altså ikke «en labyrint man snirkle seg gjennom», men man kan selvsagt ta avstikkere til siderommene langs slike hovedløyper.
            
Erlend Høyersten forteller fra Århus at museet på Vestbanen blir monotont, som å kjøre gjennom de finske skogene, etter en stund lengter man etter en død elg ved veikanten. Nasjonalmuseets alternativ er hovedetasjens tre vakre gårdsrom, og ikke minst den dramatisering og de vitaliserende grep som de verdenskjente italienske museumsarkitektene Guicciardini & Magni har tilført Klaus Schuwerks ryddige design.

Snøhettas opera i Oslo er på mange måter oppsiktsvekkende og nyskapende. Men der det virkelig gjelder, er den uten forbehold helt tradisjonell. Selve operasalen er modellert etter tidenes mest anerkjente forbilde: Semper-operaen i Dresden fra 1841. På samme måte tilhører layouten for vårt nye nasjonalmuseum den etablerte tradisjonen for europeiske hovedmuseer. Og kanskje bør man i vår andpustne tid å lytte til den kloke Ludwig Mies van der Rohe, en av de mest sentrale arkitekter i den 20. århundre, som mente at «Det er hverken nyttig eller nødvendig å finne opp arkitekturen hver mandag morgen».

Publisert i Klassekampen 30.12.2017


tirsdag 12. september 2017

Nationaltheatret som urban bølle



Nationaltheatret har fått en egoistisk og enøyd «visjon»: byens mest sentrale strøk skal maltrakteres slik at teatret får bedre utfoldelsesmuligheter. Arne Reisegg Myklestad, partner og «urban planner» i arkitektfirmaet Dark, har lansert skrekkvisjonen. Teatret vil ta over hele bykvartalet. På tre sider av bygningen er det krumme former som hever og senker seg, riktig et skateparadis blir det. Ibsen og Bjørnson skal fortsatt stå på hver sin sokkel, men ikke lenger på samme nivå! Den ene dikteren havner nede i dypet ved den nye hovedinngangen.

Myklestad mener stedet i dag «tilbyr lite til omgivelsene». Si det til osloborgere som går over teaterets harmoniske forplass, passerer uteserveringen og musikkpaviljongen, følger gangveien som gjentar kuppelens bue mens de beundrer Holbergstatuen og de velpleide bedene. Dette er et sivilisert europeisk bymiljø.
            
I 1838 la slottsarkitekt Linstow frem en plan for byens utvidelse, fra Christiania til den nye kongeboligen. Midtveis i den nye bebyggelsen skulle det være en sentral plass med viktige nye samfunnsinstitusjoner. Bare den ene halvdelen, den med universitetet, ble fullført. Men i respekt for Linstows plan ga Henrik Bull Nationaltheatrets fasade mot Karl Johans gate en tempelgavl som svar på universitets midtparti.

På 1970- og 80-tallet utformet Lund og Slaatto Studenterlunden og haven langs Nationaltheatret. De viktigste elementene i det sentrale parkdraget ble lagt langs én akse parallelt med byens hovedgate. Det skapte en befriende orden. Darks krumme former undergraver sporene etter Linstows byplan og svekker Lund og Slaattos ordensprinsipper. Dette er en kulturløs motearkitektur med en geometri som er helt ufølsom for stedets historie og egenart.

Publisert som leserinnlegg i Aftenposten 11. september 2017