Nasjonalgalleriets nye mulighet

På side 52, dypt inne i den politiske plattform for trepartiregjeringen, står setningen som mange av oss hadde håpet på: «Regjeringen vil bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering.» Nasjonalgalleriet skal leve videre som kunstmuseum. Kulturhistorisk museum nevnes ikke, ei heller at de to institusjonene skal dele huset. Det er ingen grunn til å blande middelalderkunst inn i vårt nasjonalgalleri!

Nasjonalmuseet har nå detaljplanlagt den faste utstillingen i nybygget på Vestbanen som skal åpne i 2020. Det er et omfattende arbeid og en tung prosess. Det virker lite sannsynlig at Nasjonalmuseet kan rekke å utarbeide et alternativt utstillingskonsept som tar hensyn til at de får beholde Nasjonalgalleriet. Derfor vil nok Nasjonalgalleriet bli tømt i løpet av neste år og så stå tomt i en periode mens noen helt enkle bygningsmessige arbeider gjøres.

Det gjelder for eksempel åpningen av sørfløyen. Den har lenge vært brukt av kobberstikksamlingen som nå flytter til Vestbanen. Dermed kan får man tilbake utstillingsarealer med luftig takhøyde, og publikum kan på ny oppleve en rundvandring som har vært fraværende i mange tiår. Vårt fremste kunstmuseum vil igjen få de romkvaliteter det en gang hadde. Dette må være «små kostnader» som regjeringensplattformen åpner for.

Siden må det komme en mer omfattende rehabilitering. Man kan ikke fortsette uten ordentlige

adkomstforhold for handikappede. Sannsynligvis vil det bety at inngangen flyttes til baksiden via sokkeletasjen og at man får en publikumsheis. I sokkeletasjen blir det store ledige lokaler når museets verksteder forsvinner. Her er det mulig å få til bokhandel, restaurant og arealer for skiftende utstillinger. Dessuten må klimaforholdene forbedres. Regjeringen har bevilget 1,9 milliarder til rehabilitering av Nationaltheatret, og da bør cirka det halve beløpet for å rehabilitere Nasjonalgalleriet være akseptabelt. (Menon har beregnet at det vil koste 1,15 milliarder.)

Hvordan skal Nasjonalmuseet bruke de to husene? Det er viktig at ikke alle hovedverkene samles på Vestbanen og at Nasjonalgalleriet blir et B-museum. Begge bygningene må ha en klar identitet og være like attraktive steder å besøke. Det er vanskelig å se at det kan skje uten at de blir periode-museer. (Det er slik det gjøres i resten av Europa.) Det eneste naturlige er at den nyeste kunsten er i det nye huset og det eldste kunst presenteres i den gamle museumsbygningen, bygningen som er skapt for å huse den delen av samlingen.

Kjetil Røed har gått inn for at Stein Erik Hagens Canica-samling stilles ut i Nasjonalgalleriet. Det er en dårlig idé. Hagens samling er skapt for å integreres Nasjonalmuseets egen samling, for å fylle hyllene. Nasjonalgalleriet skal ikke være et Hagen-museum.

En bearbeidet versjon av et innlegg i Klassekampen 16. januar 2018

Begge museene hører hjemme på Tullinløkka

 Lenge ønsket Kulturhistorisk museum seg bort fra Tullinløkka (og Bygdøy) til et nytt samlet museumsanlegg i Bjørvika. Disse planene ble skrinlagt, og under direktør Rane Willerslevs kloke ledelse ble det en ny verdsettelse av Historisk museums kvalitet og betydning. Den vakre jugendbygningens utsmykkende detaljer fra vikingtid og stavkirkenes halvmørke beretter om nasjonens historiske opphav. Selv om dagens museum har en bredere kulturhistorisk basis, må det være en lykke at museet nå «mentalt har vendt tilbake til Tullinløkka» og bygningen som er dets urhjem.

På tilsvarende vis er det med Nasjonalmuseet. I snart ti år har institusjonen hatt blikket vendt mot Vestbanen og det nye museumsbygget som nå reises der. Man har vært redd for å snakke høyt om Nasjonalgalleriets posisjon i norsk kulturhistorie og at norsk kunstliv utviklet seg symbiotisk med den etappevise utbygging av museet. Bygningen og norsk kunsthistorie er intimt forbundet. De renessanseinspirerte fasadene forteller hva dette er: en nær slektning av tilsvarende kunstmuseer som ble bygd rundt om i Europa på 1800-tallet.

Nasjonalmuseet kan nå snakke tydelig om sitt store behov for utstillingslokalene utover det nybygget vil gi. I løpet av de senere tiår er det bygd opp viktige private samlinger som det vil være en ulykke om institusjonen må takke nei til. Dessuten vil det være galskap om den kulturelle kontinuitet brytes og Nasjonalgalleriet ikke lenger skal være vårt nasjonalgalleri. Kunsthistorien og kulturhistorien bør fortsatt ligge som to parallelle beretninger på hver sin side av løkka.

Rektor Ole Petter Ottersen og museumsdirektør Håkon Glørstad har uttrykt misnøye med Menons rapport om Nasjonalgalleriets fremtid. Statsbyggs konseptvalgsutredning foreslo at Kulturhistorisk museum burde overta det ærverdige kunstmuseet. Menons kvalitetssikring kom til en annen konklusjon: Nasjonalmuseet og Kulturhistorisk museum likestilles og valget mellom de to er et politisk spørsmål. Det er godt at Statsbyggs skjeve rapport ikke ble stående uimotsagt. Menon har skapt en balansert situasjon hvor Tullinløkkas kulturhistoriske ladning nå kan få avgjørende betydning.

Om noen år vil en stor utvidelse skape en helt ny situasjon for Vikingskipmuseet. Dessuten har det lenge ligget i kortene av Kulturhistorisk museum overtar Kristian Augusts gate 23 når Nasjonalmuseet snart forlater sitt administrasjonsbygg. Dermed frigjøres Historisk museum for slike støttefunksjoner og vinner mye utstillingsareal. Skulle det være behov for mer, bør det bygges en smal, frittliggende utstillingsbygning langs Kristian Augusts gate. Dermed vil Tullinløkka få en naturlig avslutning, og de to museene blir visuelt bundet sammen. Vår fremste urbane komposisjon (universitetet og de to museene) blir skjermet for det meget uheldige jusbygget som ENTRA nå reiser. Dets oppblåste og oppløste form skyldes politiske vilje til broilervekst og uforstandige råd fra Riksantikvaren.

Publisert i Dagsavisen 6. juni 2017

Spillet om Nasjonalgalleriet

Kulturdepartementets uvilje er hovedgrunnen til at kunsten forvises fra den bygningen som den er sterkest knyttet til.

I mer enn åtte år har en av de viktigste brikkene i norsk kulturliv vært i spill: Hva skal skje med Nasjonalgalleriet når Nasjonalmuseets nybygg åpner i 2020? Dramaet startet i mai 2008. Da innkalte kulturminister Trond Giske til en pressekonferanse og forklarte at Nasjonalmuseets planlagte nybygg ikke skulle reises på Tullinløkka, men på Vestbanetomta.

Tomten er stor, og der kunne det planlegges et mer rasjonalt museumsanlegg enn på Tullinløkka. Hva Nasjonalgalleriet skulle brukes til, hastet det ikke å bestemme, sa regjeringen. Myndighetene var uten sentimentalitet når det gjaldt vårt eldste og mest ærverdige kunstmuseum.

Sterke folkelige protester førte til at Stortinget i desember 2014 ba Regjeringen utrede om Nasjonalgalleriet fortsatt kunne være en del av Nasjonalmuseet.

Statsbyggs konseptvalgutredning, som forelå våren 2016, viste at Nasjonalgalleriet i realiteten bare hadde to aktuelle interessenter: Nasjonalmuseet og Kulturhistorisk museum.

Til manges forbauselse foreslo Statsbygg at Kulturhistorisk museums myntsamling, antikke skulpturer og middelalderske kirkekunst rykker inn i Nasjonalgalleriet. Dette til tross for at stortingsflertallet ved sin anmodning klart viste at det ønsker at Nasjonalmuseet beholder sin gamle hovedbygning.

Avvisningen av Nasjonalmuseet skyldes et underliggende premiss som ikke nevnes i utredningen: Regjeringen vil ikke! Både den forrige og nåværende kulturministeren har bekreftet at regjeringen ikke ønsker å opprettholde Nasjonalgalleriet som et visningssted for kunst. Kulturdepartementet ønsker ikke den kostnaden og går derfor på tvers av Stortingets uttalte ønske.

Avvisningen skjedde ved en omgående bevegelse. Stortinget var opptatt av Nasjonalgalleriets skjebne. Regjeringen svarte med å bestille en utredning om alle statlige bygninger fra Geografisk oppmåling til og med Nasjonalgalleriet. Dette ga manøvreringsmuligheter. Dermed kunne Universitetet lansere begrepet «Byuniversitet» og fortelle at de hadde funksjoner for alle de involverte bygningene.

Nasjonalmuseets alternativ om bruken av Nasjonalgalleriet til kunst var å gjøre det til et sted for fordypning med verk fra egen samling og fra andre samlinger. Museet nevner tre «scenarier»: Skulpturmuseum, Nordisk kunst fra første halvdel av det 20. århundre eller Utvalgte kunstnerskap.

Trolig hadde Nasjonalmuseets forslag stått sterkere om det hadde hatt en entydig profil. Museet fremmet ikke det alternative som allmenheten håpet på: at den eldre delen av museets samling fortsatt vises i Nasjonalgalleriet. Kulturdepartementets visjon om at museumsbygningen på Vestbanen skulle være heldekkende gjorde det umulig. Når departementet ikke ønsket at Nasjonalmuseet skulle beholde Nasjonalgalleriet, ga det en lojal museumsledelse få muligheter.

Det er dette som gjør at Statsbygg i sin utredning kan oppsummere situasjonen slik: «Museet har ikke meldt om behov eller ønsker for ytterligere lokaler eller fortsatt bruk av Nasjonalgalleriet, men har på forespørsel beskrevet tre alternative muligheter for videre bruk av Nasjonalgalleriet til kunstformål.» Denne tilbakeholdenhet gjorde det svært vanskelig å forholde seg til tidens største tilvekstmulighet: Canica-samlingen.

De nødvendige giverne

Nasjonalmuseets nybygg får en størrelse som Kulturdepartementet har fastsatt, og som museet har akseptert. Men et tilbud i september 2014 viste at de gitte rammene var for trange.

Da skrev Gunnar Danbolt en kronikk om Stein Erik Hagens Canica-samling, Norges største private kunstsamling. Den er bygget opp av kunsthistorikeren Steinar Gjessing nettopp med henblikk på å tett hullene i Nasjonalmuseets samling. Det er snakk om ca. to tusen verk med en verdi på vel en milliard kroner. Samlingen gir et supplerende perspektiv på modernismens utvikling i Norge og setter utviklingen inn i en nordisk sammenheng. For å kunne oppnå det, må man vise en vesentlig del av samlingen, trolig femhundre verk. Arealsituasjonen på Vestbanen gjør det bare mulig å plukke noen høydepunkter fra Hagens samling, men da avstår man fra den storslagne mulighet som Hagen og Danbolt lanserte for to år siden. Utstillingsarealene på Vestbanen er ikke store nok til å håndtere et slikt tilskudd. Eller andre betydelig private gaver. Donasjonene må integreres i museets egen samling, og det vil være naturlig at den eldste kunsten havner i Nasjonalgalleriet. Det meste av Canica-samlingen er nyere kunst og hører hjemme på Vestbanen.

Tilskuddet fra Hagens samling vil løfte museet opp til et av Nordens fremste. Hagens tilbud ble avvist av kulturministeren. Torhild Widvey hadde ikke forståelse for den kulturhistoriske betydning av gaven, eller hvilken glimrende demonstrasjon den ville være på et samarbeid mellom det offentlige og det private.

Høydepunktene i Nasjonalmuseets samling er private gaver. Uten dem hadde museet vært redusert til et provinsmuseum. Nasjonalmuseets beskjedne innkjøpsmidler gjør at museet har vært, og fortsatt vil være, avhengig av donasjoner og deponier fra private samlere. Det samme gjelder for alle de større offentlige kunstmuseer i Norge – og i utlandet.

Kostnader og muligheter

Stortingets spørsmål til regjeringen var om Nasjonalmuseet kunne benytte Nasjonalgalleriet uten en totalrenovering. Svaret er nei. Skal dagens krav oppfylles, må huset totalrenoveres uansett om det er Kulturhistorisk museum eller Nasjonalmuseet som skal bruke det.  Forskjellen er at Nasjonalmuseet hører hjemme under Kulturdepartementet mens Kulturhistorisk museum får sine midler over det store Kunnskapsdepartementet. For folk flest er det fullstendig uinteressant hvilket departement som tar Nasjonalgalleriets driftskostnader. Det kan ikke være slik viktige kulturpolitiske spørsmål avgjøres.

Det nye museumsbygget på Vestbanen vil fullføre et sentralt byområde i Oslo på en verdig måte og gi oss en velfungerende og vakker museumsbygning. Men det fritar oss ikke fra våre forpliktelser når det gjelder Nasjonalgalleriet. Den bygningen er skapt for å vise kunst, innhold og byggverk er sterkt forbundet.

Etter konseptvalgutredning og kvalitetssikring skal Regjeringen sende sin innstilling om Nasjonalgalleriets skjebne til Stortinget, og der avsluttes spillet. La oss håpe at vår nasjonalforsamling ser at i denne saken sammenfaller tunge kulturhistoriske føringer med folkelige prioriteringer og praktiske løsninger for hvordan Nasjonalmuseet skal kunne samarbeide med private krefter for å utløst sitt potensiale.

Nylig fikk vi en interessant stafettveksling: På sitt siste møte ba Svein Aaser og hans avgående styre i Nasjonalmuseet om at museet må få beholde Nasjonalgalleriet. Man kan være oppgitt over at de ventet så lenge med å komme frem til denne erkjennelsen. Men kanskje er dette vedtaket den viktigste arven som Svein Aaser gir videre til Linda Bernander Silseth og hennes nye styre som skal lede Nasjonalmuseet inn i en fremtid der både det strålende nybygget på Vestbanen og det viktige arvestykket Nasjonalgalleriet, hører med.

Kronikk i Aftenposten 21. desember 2016