Ingen død elg i Nasjonalmuseet

Arkitekturanmelder Gaute Brochmann er (22.12.2017 i Klassekampen) ikke imponert over planløsningen i Nasjonalmuseet på Vestbanen, det blir «en haug med små rom» forteller han. «En haug» er en såpass upresis mengdeangivelse at jeg har bedt Nasjonalmuseet foreta en røff opptelling, og her er den: Fordelt på de to hovedetasjene blir det 17 utstillingsrom på rundt 40 m², 20 saler på 70-90 m², 7 saler på 100-150 m² og 15 saler på 150-200 m². I tillegg er det tre større saler på henholdsvis 288, 554 og 728 m². De fleste museumsfolk vil nok mene at «haugen» med store rom er ganske betydelig. 

            

En ting er rommenes størrelse, Brochmann er heller ikke fornøyd med hvordan rommene er organisert. Det burde vært korridorer som i Nasjonalgalleriet. Har Brochmann vært i Nasjonalgalleriet? Det fins ikke korridorer der! Man vandrer fra en sal over til den neste, og slik blir det også på Vestbanen.

            

Brochmann mener museet er en labyrint som man må snirkle seg gjennom. La oss hjelpe ham til å forstå hvordan planen er organisert. Fra vestibylen i 1. etasje er det to heise- og trappekjerner som forbinder publikumsarealene i alle etasjene. I 2. etasje ligger det en meget romslig sal mellom de to hovedtrappene. Dette er etasjens orienteringpunkt og pauserom. Her kan man summe seg og drikke en kopp kaffe mens man titter gjennom et stort vindu ned på museets forplass og over på Akershus festning.

            

Gjennom denne etasjen, hvor museets faste samling av billedkunst presenteres, er rommene organisert langs fem rette vandringsløyper. De fleste av dem ender med et utkikksvindu. Den besøkende beveger seg gjennom hovedsaler som er ordnet «enfilade», langs en akse slik at man med et blikk ser hvor man skal. Det blir altså ikke «en labyrint man snirkle seg gjennom», men man kan selvsagt ta avstikkere til siderommene langs slike hovedløyper.

            

Erlend Høyersten forteller fra Århus at museet på Vestbanen blir monotont, som å kjøre gjennom de finske skogene, etter en stund lengter man etter en død elg ved veikanten. Nasjonalmuseets alternativ er hovedetasjens tre vakre gårdsrom, og ikke minst den dramatisering og de vitaliserende grep som de verdenskjente italienske museumsarkitektene Guicciardini & Magni har tilført Klaus Schuwerks ryddige design.

Snøhettas opera i Oslo er på mange måter oppsiktsvekkende og nyskapende. Men der det virkelig gjelder, er den uten forbehold helt tradisjonell. Selve operasalen er modellert etter tidenes mest anerkjente forbilde: Semper-operaen i Dresden fra 1841. På samme måte tilhører layouten for vårt nye nasjonalmuseum den etablerte tradisjonen for europeiske hovedmuseer. Og kanskje bør man i vår andpustne tid å lytte til den kloke Ludwig Mies van der Rohe, en av de mest sentrale arkitekter i den 20. århundre, som mente at «Det er hverken nyttig eller nødvendig å finne opp arkitekturen hver mandag morgen».

Publisert i Klassekampen 30.12.2017

Spillet om Nasjonalgalleriet

Kulturdepartementets uvilje er hovedgrunnen til at kunsten forvises fra den bygningen som den er sterkest knyttet til.

I mer enn åtte år har en av de viktigste brikkene i norsk kulturliv vært i spill: Hva skal skje med Nasjonalgalleriet når Nasjonalmuseets nybygg åpner i 2020? Dramaet startet i mai 2008. Da innkalte kulturminister Trond Giske til en pressekonferanse og forklarte at Nasjonalmuseets planlagte nybygg ikke skulle reises på Tullinløkka, men på Vestbanetomta.

Tomten er stor, og der kunne det planlegges et mer rasjonalt museumsanlegg enn på Tullinløkka. Hva Nasjonalgalleriet skulle brukes til, hastet det ikke å bestemme, sa regjeringen. Myndighetene var uten sentimentalitet når det gjaldt vårt eldste og mest ærverdige kunstmuseum.

Sterke folkelige protester førte til at Stortinget i desember 2014 ba Regjeringen utrede om Nasjonalgalleriet fortsatt kunne være en del av Nasjonalmuseet.

Statsbyggs konseptvalgutredning, som forelå våren 2016, viste at Nasjonalgalleriet i realiteten bare hadde to aktuelle interessenter: Nasjonalmuseet og Kulturhistorisk museum.

Til manges forbauselse foreslo Statsbygg at Kulturhistorisk museums myntsamling, antikke skulpturer og middelalderske kirkekunst rykker inn i Nasjonalgalleriet. Dette til tross for at stortingsflertallet ved sin anmodning klart viste at det ønsker at Nasjonalmuseet beholder sin gamle hovedbygning.

Avvisningen av Nasjonalmuseet skyldes et underliggende premiss som ikke nevnes i utredningen: Regjeringen vil ikke! Både den forrige og nåværende kulturministeren har bekreftet at regjeringen ikke ønsker å opprettholde Nasjonalgalleriet som et visningssted for kunst. Kulturdepartementet ønsker ikke den kostnaden og går derfor på tvers av Stortingets uttalte ønske.

Avvisningen skjedde ved en omgående bevegelse. Stortinget var opptatt av Nasjonalgalleriets skjebne. Regjeringen svarte med å bestille en utredning om alle statlige bygninger fra Geografisk oppmåling til og med Nasjonalgalleriet. Dette ga manøvreringsmuligheter. Dermed kunne Universitetet lansere begrepet «Byuniversitet» og fortelle at de hadde funksjoner for alle de involverte bygningene.

Nasjonalmuseets alternativ om bruken av Nasjonalgalleriet til kunst var å gjøre det til et sted for fordypning med verk fra egen samling og fra andre samlinger. Museet nevner tre «scenarier»: Skulpturmuseum, Nordisk kunst fra første halvdel av det 20. århundre eller Utvalgte kunstnerskap.

Trolig hadde Nasjonalmuseets forslag stått sterkere om det hadde hatt en entydig profil. Museet fremmet ikke det alternative som allmenheten håpet på: at den eldre delen av museets samling fortsatt vises i Nasjonalgalleriet. Kulturdepartementets visjon om at museumsbygningen på Vestbanen skulle være heldekkende gjorde det umulig. Når departementet ikke ønsket at Nasjonalmuseet skulle beholde Nasjonalgalleriet, ga det en lojal museumsledelse få muligheter.

Det er dette som gjør at Statsbygg i sin utredning kan oppsummere situasjonen slik: «Museet har ikke meldt om behov eller ønsker for ytterligere lokaler eller fortsatt bruk av Nasjonalgalleriet, men har på forespørsel beskrevet tre alternative muligheter for videre bruk av Nasjonalgalleriet til kunstformål.» Denne tilbakeholdenhet gjorde det svært vanskelig å forholde seg til tidens største tilvekstmulighet: Canica-samlingen.

De nødvendige giverne

Nasjonalmuseets nybygg får en størrelse som Kulturdepartementet har fastsatt, og som museet har akseptert. Men et tilbud i september 2014 viste at de gitte rammene var for trange.

Da skrev Gunnar Danbolt en kronikk om Stein Erik Hagens Canica-samling, Norges største private kunstsamling. Den er bygget opp av kunsthistorikeren Steinar Gjessing nettopp med henblikk på å tett hullene i Nasjonalmuseets samling. Det er snakk om ca. to tusen verk med en verdi på vel en milliard kroner. Samlingen gir et supplerende perspektiv på modernismens utvikling i Norge og setter utviklingen inn i en nordisk sammenheng. For å kunne oppnå det, må man vise en vesentlig del av samlingen, trolig femhundre verk. Arealsituasjonen på Vestbanen gjør det bare mulig å plukke noen høydepunkter fra Hagens samling, men da avstår man fra den storslagne mulighet som Hagen og Danbolt lanserte for to år siden. Utstillingsarealene på Vestbanen er ikke store nok til å håndtere et slikt tilskudd. Eller andre betydelig private gaver. Donasjonene må integreres i museets egen samling, og det vil være naturlig at den eldste kunsten havner i Nasjonalgalleriet. Det meste av Canica-samlingen er nyere kunst og hører hjemme på Vestbanen.

Tilskuddet fra Hagens samling vil løfte museet opp til et av Nordens fremste. Hagens tilbud ble avvist av kulturministeren. Torhild Widvey hadde ikke forståelse for den kulturhistoriske betydning av gaven, eller hvilken glimrende demonstrasjon den ville være på et samarbeid mellom det offentlige og det private.

Høydepunktene i Nasjonalmuseets samling er private gaver. Uten dem hadde museet vært redusert til et provinsmuseum. Nasjonalmuseets beskjedne innkjøpsmidler gjør at museet har vært, og fortsatt vil være, avhengig av donasjoner og deponier fra private samlere. Det samme gjelder for alle de større offentlige kunstmuseer i Norge – og i utlandet.

Kostnader og muligheter

Stortingets spørsmål til regjeringen var om Nasjonalmuseet kunne benytte Nasjonalgalleriet uten en totalrenovering. Svaret er nei. Skal dagens krav oppfylles, må huset totalrenoveres uansett om det er Kulturhistorisk museum eller Nasjonalmuseet som skal bruke det.  Forskjellen er at Nasjonalmuseet hører hjemme under Kulturdepartementet mens Kulturhistorisk museum får sine midler over det store Kunnskapsdepartementet. For folk flest er det fullstendig uinteressant hvilket departement som tar Nasjonalgalleriets driftskostnader. Det kan ikke være slik viktige kulturpolitiske spørsmål avgjøres.

Det nye museumsbygget på Vestbanen vil fullføre et sentralt byområde i Oslo på en verdig måte og gi oss en velfungerende og vakker museumsbygning. Men det fritar oss ikke fra våre forpliktelser når det gjelder Nasjonalgalleriet. Den bygningen er skapt for å vise kunst, innhold og byggverk er sterkt forbundet.

Etter konseptvalgutredning og kvalitetssikring skal Regjeringen sende sin innstilling om Nasjonalgalleriets skjebne til Stortinget, og der avsluttes spillet. La oss håpe at vår nasjonalforsamling ser at i denne saken sammenfaller tunge kulturhistoriske føringer med folkelige prioriteringer og praktiske løsninger for hvordan Nasjonalmuseet skal kunne samarbeide med private krefter for å utløst sitt potensiale.

Nylig fikk vi en interessant stafettveksling: På sitt siste møte ba Svein Aaser og hans avgående styre i Nasjonalmuseet om at museet må få beholde Nasjonalgalleriet. Man kan være oppgitt over at de ventet så lenge med å komme frem til denne erkjennelsen. Men kanskje er dette vedtaket den viktigste arven som Svein Aaser gir videre til Linda Bernander Silseth og hennes nye styre som skal lede Nasjonalmuseet inn i en fremtid der både det strålende nybygget på Vestbanen og det viktige arvestykket Nasjonalgalleriet, hører med.

Kronikk i Aftenposten 21. desember 2016

Frivillig slumsete

Dagbladets journalist Mikael Godø har skrevet to innlegg (28. og 30. mai) om Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen. Når man leser dem i sammenheng, blir man slått av hvor glidende han er sin argumentasjon. Først foreslår han: ”Bygg en gigantisk trapp på hjørnet som vender mot sjøen (…) et fuglefjell for mennesker!”

Her kommer han med et faktisk endringsforslag som det er umulig å ta på alvor. Blant annet fordi det kommer så altfor sent. Museumsprosjektet er vedtatt og gravingen har startet. Enda vanskeligere blir det å forholde seg til Godø når han mener at man ikke trenger ”følge tegningene slavisk.” To dager senere skriver han ”Festningen vil bli bygget. Dere har vunnet” og forklarer at hans tekst egentlig var et sukk. Han mente ikke å komme med noe reelle forslag, han ville bare si fra at dette blir ille.

Stortinget er en skandale. I alle fall hvis man skal følge Godøs logikk. Det er en festning som ikke åpner seg mot omverdenen. Den ligger på en enda mer eksklusiv tomt enn Nasjonalmuseet, og bygningen tilbyr ikke de forbipasserende en gang ”uteserveringer og små butikker i én etasje.” Hvor er stortingets sjerøsitet?

Kan det noen gang bli nok kaffebarer? National Gallery i London og Opera Garnier i Paris er heller ikke omgitt av serveringssteder og butikker. Lider turistene og lokalbefolkningen av den grunn? Også i Oslo får de viktige fellesbyggene fremstå som tydelige offentlige monumenter: Rådhuset, Nationaltheatret, universitetsbygningene – og Operaen – ikke omgitt av butikker. Og slik blir byen rikere, ikke fattigere. Som på Aker Brygge fins det nok av butikker like ved.

Godø burde bekymre seg for Bar Code. Dette er hverdagsarkitektur, kontorer og boliger. Dette er stoffet til byens alminnelige bebyggelse. Her bør vi kreve butikker i første etasje. Men vi skal ikke gjøre alt til samme grauten. Europas historiske byer er en blanding av de butikkenes livlighet og felleskapsbygninger som får lov til å ha en tydelig funksjon. For Godø blir dette bare blindt å forsette tradisjonen, ikke å ville lære. Nå vet vi tydeligvis at det er best med kommers overalt. 

Ikke alle er enige med Godø. I Klassekampen 2. februar i fjor uttalte Marianne Skjulhaug, instituttleder ved Institutt for urbanisme og landskap ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo: ”Noen ganger kan det være fint å gå langs en lukket vegg. Og så kan det også være fint å ikke alltid bli utsatt for kommersielle impulser.” – Kanskje er det instituttlederen og ikke journalisten som har rett?

 

Publisert i Dagbladet 20 mai 2014

Etteranmeldt arkitekturkritikk

Det er mye humor i Mikael Godøs artikkel i Dagbladet igår. Da tenker jeg ikke på hans fikse etterlysning av en boksåpner for å få ”åpnet” Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen. Snarere Godøs ufrivillige humor. For eksempel hans forslag om at man ikke bør ”følge tegningene slavisk” og heller legge på en ekstra etasje.

Etter den internasjonale arkitektkonkurransen i 2010 har det vært en lang prosess med grundig behandling i Oslo kommune og så et nesten enstemmig stortingsvedtak før kulturministeren i vår kunne legge ned grunnsteinen og gravingen på tomta begynte. Det er i den situasjonen ber Godø om at man ”ikke følger tegningene slavisk”. Et moderne norsk munnhell sier: ”Når vedtaket er fattet begynner debatten.” Godøy går lenger, han kommer med endringsforslag etter gravemaskinene har startet opp. Da skjønner man at det er blitt enkelt og uforpliktende å være arkitekturanmelder i Dagbladet.

”Det nye Nasjonalmuseet forsyner seg grådig av byrommet,” hevder Godø. Det er selvsagt en slumsete formulering. Nasjonalmuseet forsyner seg av sporområdet til Vestbanen. Men bidrar det til omgivelsene? Godø har forelsket seg i handlegatenes intense liv der vi trekkes mot shoppingtilbud og serveringssteder. Han mener museet burde bygd i høyden og trukket seg innover på tomta og gitt plass til kafeer og butikker mot gatene. Da ville det blitt like banalt og uartikulert som for Olavshallen i Trondheim der konsertsalen ligger inne i et shoppingsenter. Er det riktig at kommersen og ikke de store fellesfunksjonene skal eksponeres mot omverdenen? Er det et savn at Rådhuset, Nationaltheatret, universitetsbygningene – eller Operaen – ikke er omgitt av butikker? Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. Det er rimelig at de store fellesskapsbygningene har lov til å fremstå som unntak fra den alminnelige byveven.

Godø tar feil når han tror at man må løse billett for å få adgang til kafé, bibliotek og foredragssal. Men med takterrassen er det seg annerledes. Operaen i Oslo og kulturhuset Plassen i Molde er utformet slik at allmennheten kan passere helt opp på taket. Kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Faren er ikke så stor for at noen bryter seg inn og stjeler kostymene i Operaen. Nasjonalmuseet er nødt til å ha kontroll på adkomsten til taket. Derfor må taket være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousisana og det vakre gårdsrommet til MOMA i New York.  

 

Publisert i Dagbladet 29. mai 2014

 

Hva mener Fredrik Torp?

I løpet av én uke har Fredrik Torp publisert to innlegg om Nasjonalmuseet, Nasjonalgalleriet og Vestbanen. Ett i Aftenposten 3. april og ett i Arkitektnytt nr. 3 i år. Sammenholder man de to innleggene, må man kunne si at Torp utviser stor fleksibilitet når det gjelder standpunkter og løsninger. Han mener at:

·         Kunstindustrimuseet enten skal være der det er i St. Olavsgate. Eller flytte til Norsk form i Hausmannsgata. (Skal Norsk Form bli et museum? Peter Butenschøn var sterkt i mot det, mener direktør Andreas Vaa Bermann og hans stab noe annet?)

·         Munchmuseet kan fortsatt være på Tøyen. Eller bli en del av Nasjonalmuseet og plasseres på Vestbanen. (Det eneste som ligger fast er at eldre kunst skal være i Nasjonalgalleriet og nyere kunst på Vestbanen.)

Dermed er det ganske forvirrede råd som Torp gir stortingspolitikerne som snart skal ta stilling til regjeringens proposisjon om vestbaneprosjektet.

En ting er i alle fall sikkert: Napper man ut utstillingsarealene for eldre kunst og design, må man også slanke de sjenerøse fellesarealene som prosjektet har i dag. Omprosjektering blir så omfattende at det må arrangeres en ny internasjonal arkitektkonkurranse.

Det er mulig at de kostnadene og forsinkelsene som dette vil medføre har liten interesse for Torp. Det viktigste er å få stanset realiseringen av det nåværende prosjektet. Men etter alt som har skjedd med Lambda, er det mulig at noen synes det er en fordel at politikerne klarer å fatte vedtak. At vi nå bruker denne gylne anledningen vi har til å realisere dette gjennomarbeidede museumsprosjektet på Vestbanen, et prosjekt som Torp tidligere har omtalt med stor anerkjennelse.

Publisert i Aftenposten