Nasjonalgalleriets nye mulighet

På side 52, dypt inne i den politiske plattform for trepartiregjeringen, står setningen som mange av oss hadde håpet på: «Regjeringen vil bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering.» Nasjonalgalleriet skal leve videre som kunstmuseum. Kulturhistorisk museum nevnes ikke, ei heller at de to institusjonene skal dele huset. Det er ingen grunn til å blande middelalderkunst inn i vårt nasjonalgalleri!

Nasjonalmuseet har nå detaljplanlagt den faste utstillingen i nybygget på Vestbanen som skal åpne i 2020. Det er et omfattende arbeid og en tung prosess. Det virker lite sannsynlig at Nasjonalmuseet kan rekke å utarbeide et alternativt utstillingskonsept som tar hensyn til at de får beholde Nasjonalgalleriet. Derfor vil nok Nasjonalgalleriet bli tømt i løpet av neste år og så stå tomt i en periode mens noen helt enkle bygningsmessige arbeider gjøres.

Det gjelder for eksempel åpningen av sørfløyen. Den har lenge vært brukt av kobberstikksamlingen som nå flytter til Vestbanen. Dermed kan får man tilbake utstillingsarealer med luftig takhøyde, og publikum kan på ny oppleve en rundvandring som har vært fraværende i mange tiår. Vårt fremste kunstmuseum vil igjen få de romkvaliteter det en gang hadde. Dette må være «små kostnader» som regjeringensplattformen åpner for.

Siden må det komme en mer omfattende rehabilitering. Man kan ikke fortsette uten ordentlige

adkomstforhold for handikappede. Sannsynligvis vil det bety at inngangen flyttes til baksiden via sokkeletasjen og at man får en publikumsheis. I sokkeletasjen blir det store ledige lokaler når museets verksteder forsvinner. Her er det mulig å få til bokhandel, restaurant og arealer for skiftende utstillinger. Dessuten må klimaforholdene forbedres. Regjeringen har bevilget 1,9 milliarder til rehabilitering av Nationaltheatret, og da bør cirka det halve beløpet for å rehabilitere Nasjonalgalleriet være akseptabelt. (Menon har beregnet at det vil koste 1,15 milliarder.)

Hvordan skal Nasjonalmuseet bruke de to husene? Det er viktig at ikke alle hovedverkene samles på Vestbanen og at Nasjonalgalleriet blir et B-museum. Begge bygningene må ha en klar identitet og være like attraktive steder å besøke. Det er vanskelig å se at det kan skje uten at de blir periode-museer. (Det er slik det gjøres i resten av Europa.) Det eneste naturlige er at den nyeste kunsten er i det nye huset og det eldste kunst presenteres i den gamle museumsbygningen, bygningen som er skapt for å huse den delen av samlingen.

Kjetil Røed har gått inn for at Stein Erik Hagens Canica-samling stilles ut i Nasjonalgalleriet. Det er en dårlig idé. Hagens samling er skapt for å integreres Nasjonalmuseets egen samling, for å fylle hyllene. Nasjonalgalleriet skal ikke være et Hagen-museum.

En bearbeidet versjon av et innlegg i Klassekampen 16. januar 2018

Nationaltheatret som urban bølle

Nationaltheatret har fått en egoistisk og enøyd «visjon»: byens mest sentrale strøk skal maltrakteres slik at teatret får bedre utfoldelsesmuligheter. Arne Reisegg Myklestad, partner og «urban planner» i arkitektfirmaet Dark, har lansert skrekkvisjonen. Teatret vil ta over hele bykvartalet. På tre sider av bygningen er det krumme former som hever og senker seg, riktig et skateparadis blir det. Ibsen og Bjørnson skal fortsatt stå på hver sin sokkel, men ikke lenger på samme nivå! Den ene dikteren havner nede i dypet ved den nye hovedinngangen.

Myklestad mener stedet i dag «tilbyr lite til omgivelsene». Si det til osloborgere som går over teaterets harmoniske forplass, passerer uteserveringen og musikkpaviljongen, følger gangveien som gjentar kuppelens bue mens de beundrer Holbergstatuen og de velpleide bedene. Dette er et sivilisert europeisk bymiljø.

            

I 1838 la slottsarkitekt Linstow frem en plan for byens utvidelse, fra Christiania til den nye kongeboligen. Midtveis i den nye bebyggelsen skulle det være en sentral plass med viktige nye samfunnsinstitusjoner. Bare den ene halvdelen, den med universitetet, ble fullført. Men i respekt for Linstows plan ga Henrik Bull Nationaltheatrets fasade mot Karl Johans gate en tempelgavl som svar på universitets midtparti.

På 1970- og 80-tallet utformet Lund og Slaatto Studenterlunden og haven langs Nationaltheatret. De viktigste elementene i det sentrale parkdraget ble lagt langs én akse parallelt med byens hovedgate. Det skapte en befriende orden. Darks krumme former undergraver sporene etter Linstows byplan og svekker Lund og Slaattos ordensprinsipper. Dette er en kulturløs motearkitektur med en geometri som er helt ufølsom for stedets historie og egenart.

Publisert som leserinnlegg i Aftenposten 11. september 2017

Danskebåten som aldri drar fra Lillestrøm

En stor og fremmedartet koloss har ankret opp og tatt lurven fra Lillestrøm. Det er derfor det nye hotellet har fått et så presist kallenavn: Danskebåten. Det hjelper ikke å si at det er et signalbygg. (Et håpløst ord som vi må slutte å bruke.) Dette er ikke rådhuset, jernbanestasjonen eller kirken. Dette er ikke en av fellesskapets viktige institusjoner. Danskebåten er bare et hotell som synes det skal få lov til å skrike høyt og være brautende.

En av de tydeligste kvalitetene ved Lillestrøm var de lange aksene, gateløpene som ga mening til byplanen. Storgata hadde Rælingsåsen som visuell avslutning og dermed ble byen knyttet til det omliggende landskapet. Vi så at Lillestrøm befant seg i et stort naturrom. Denne kvaliteten er nå tapt for alltid. Danskebåten har seilt inn og nekter å dra ut. Den har gjort Lillestrøm til en mindre og trangere by.

Det er ikke hyggelig å kritisere kollegers arbeider, særlig når det dreier seg om folk man kjenner godt og har hatt et nært og vennskapelig forhold til gjennom mange år. Men når Romerikes Blad ba meg kommentere den nye bebyggelsen på Lillestrøm, var det ikke til å unngå. Skal Lillestrøm klare å hanskes med dagens sterke utbyggingspress, er det viktig med en informert offentlig samtale. Særlig før nye merkverdigheter blir oppført. Og ennå er ikke det nye Fagerborg hotell reist. Det gjelder å begrense de fremtidige tabbene.