Reperatørene kommer

- Bør Kongen kommer med beklagelser til kvinner som fikk barn med tyske eller østerriske soldater, til tyskerunger, kommunistunger, russerunger eller NS-unger? Spurte Sør-Varanger Avis i oktober ifjor.

Regjeringen og Kirken har beklaget overgrepene mot taterne og romanifolket. Konge har sagt unnskyld til partisanerne i Finnmark. Det er mange synder å bekjenne, mange forsømmelser å rette opp. Juryen for Houens fond prøver å gjøre godt igjen forsømmelsene til tidligere juryer ved å sette to rekorder: Et prisvinnende bygg kan nå godt være femti år gammelt. Og halvparten av prisene kan brukes til listekorreksjoner. (Med en slik oldies-frekvens må det være mulig å komme gjennom den NAL-listen over forsømmelser som juryen forteller om.)

Kanskje skal man frafalle ønsket om at listen over Houens fond-vinnere skal være en perfekt kanon. At det skal være vår tids vurdering som seirer. Kanskje skal vi heller se på utdelingene som tidsvitner om hvordan bygningene ble vurdert i sin samtid. Kanskje er det er greit, og ganske interessant.

Skal man korrigere listene bør man være konsekvent og spørre: Hvor var de tidligere juryene altfor slepphendte? Hvilke byggverk som fikk prisen mener vi nå ikke lenger holder mål? Skal kanon bli perfekt, kan vi ikke bare tilføye, men må også ta bort villfarelsene.

Eller man kan la være. Gjøre Houens fond til en samtidsarkitekturpris og la de ulike juryene få ha siste ordet.

Publisert på Arkitektnytts debattside

Bør Henrik Ibsen få årets nobelpris i litteratur?

Hvis man ser bort fra materialprisene (stål, betong, glass, tre osv.),  er det to slags arkitekturpriser: De som gis for ett enkelt byggverk og de som gis for et livsverk.

Pritzker-prisen og Groschmedaljen er av det siste slaget, da holder det ikke med ett blinkskudd, det er karrierens samlede bidrag til fagets utvikling som vurderes.

Svenskenes Kaspar Salin-prisen og vår Houens diplom er heder for enestående enkelthus. Ved utdelingen av Salin-prisen er spørsmålstillingen den sammen som når Oscar-statuettene deles ut i Hollywood: Hva var fjorårets beste ytelser?

Anton Christian Houens Fonds diplom er noe annerledes fordi man har lagt inn en karantenetid, et hus skal være tre år gammelt og ha bevist at det tåler å stå ute i vær og vind før det kan få prisen. Denne bestemmelsen har ført til at man også gir prisen til eldre byggverk som man mener burde fått den tidligere.

Det har ikke alltid vært slik. Men på 1960-tallet grep man til tilbake til funkisperioden og ga Houens fond-diplom til Sundt varemagasin og Ingierstrand bad, henholdsvis 23 og 27 år etter at de var ferdigstilt. Sverre Fehn fikk den forsinkede hederen for Villa Schreiner i 1991, 28 år etter at huset var ferdig. Siden har det bare skjedd én gang (Blå Strek for Grønnegata 21-23 i Tromsø i 2003, 17 år etter at husene var klare), før årets utdeling.

La det være sagt med en gang: Valget av de seks Houens-vinnerne i 2015 er blitt møtt med allmenn jubel, det er snakk om sterke arkitekturverk. Men så er det det med alderen: Den vestre oppgangen fra Nationaltheatret stasjon (16 år), Grieghallen (37 år) og Ishavskatedralen (50 år). Når halvparten av prisene gis til eldre bygninger,  blir det mindre igjen til samtidsarkitekturen.

En kjent selskapslek er å lage lister over de viktige forfatterne som aldri fikk nobelprisen i litteratur, men som burde hatt den. Man kan lett gjøre noe tilsvarende når det gjelder Houens. Oslo Rådhus er trolig den største forsømmelsen. Men dersom man hele tiden, med ettertidens blikk, skal korrigere listen, får vi ikke et uretusjert bilde av hvordan byggverk ble vurdert i sin samtid. Det er også interessant.

Da jeg selv satt i juryen i 2003, var vi veldig klar over at ingen bygg i Nord-Norge til da hadde fått Houens fonds diplom, og vi var derfor glade da vi kom til at det var faglig riktig å gi prisen til Blå Strek for Grønnegata 21-23. Med Ishavskatedralen i år er antallet priser til nordnorske bygninger fordoblet. Man får håpe at den tredje nordnorske prisen gis til et samtidsverk. 

Så til spørsmål i overskriften, Ibsen og nobelprisen. Uten tvil en sterk kandidat. Hans betydning for utviklingen av scenekunsten er udiskutabel, men dessverre forventes det at prisvinneren selv er til stede i Stockholm, takker og holder sitt nobelforedrag. – Vi får nok satse på Jon Fosse.

Publisert på Arkitektnytts nettside 26. januar 2015