På 1930-tallet hadde både Finland, Sverige og Danmark internasjonale arkitekturstjerner. Norge fikk aldri noen Alvar Aalto, Gunnar Asplund eller Arne Jacobsen. I mellomkrigstiden ble det riktignok skapt funksjonalistske byggverk av høy kvalitet også i Norge. Men Ove Bang, Lars Backer, Per Grieg eller Arne Korsmo ble dessverre lite kjent utover landets grenser.
I etterkrigstiden har Norden frembrakt betydelige arkitekter som har høstet stor internasjonal anerkjennelse: Reima Piätile og Juha Leiviskä fra Finland, Sigurd Lewerentz og Ralph Erskine fra Sverige, Jørn Utzon og Henning Larsen fra Danmark. I denne perioden har Norge hatt Sverre Fehn, vår første arkitekt av internasjonal betydning, og Christian Norberg-Schulz (1926-2000), en av de vesentligste arkitekturteoretikere etter annen verdenskrig.
I løpet av de to siste desennier har norsk arkitektur opplevd en klar kvalitetsmessig stigning. Aldri har norsk arkitektur blitt møtt med større interesse i utlandet enn nå. Aldri har det vært så mange unge, lovende talenter. Toppen har blitt bredere, og mange arkitektkontorer er nå i stand til å skape førsteklasses byggverk - når anledningen byr seg.
MesterneDet var kraftfulle arkitektkull som ble utdannet rett etter annen verdenskrig. Krigen hadde tynnet ut i rekkene, og et generasjonsskifte tvang seg frem. De arkitektene som etablerte seg i disse årene, kom til å dominere norsk arkitektur i mange tiår, ja et par er fortsatt aktive. De viktigste i denne generasjonen er Sverre Fehn, Christian Norberg-Schulz og Lund & Slaatto. Det er absolutt mulig å si at de har stått for beslektede idealer og til sammen har lagt et fundament for dagens norske arkitektur.
Fehn er, uten tvil, Norges mest originale arkitektbegavelse noensinne. Kjell Lund, og hans avdøde kollega Nils Slaatto, har hatt en større kvalitetsproduksjon enn noen andre. Det er tydelige forskjeller på Fehn og Lund & Slaatto. De har til dels stått for ulike arkitektursyn, men når man i dag ser tilbake på deres virke, blir en sterkest slått av det de har felles: De har vektlagt det konstruktive, vært opptatt av naturmaterialenes iboende skjønnhet og utprøvd vesentlige arkitektoniske problemstillinger i egne arbeider. Det samme alvor gjennomsyrer også Christian Norberg-Schulz som i hele etterkrigstiden har preget norske arkitekter med sine vurderinger og teoribygging.
Fehns oppstigning til berømmelsens tinder kom sent og har vært bratt. Av de som har mottatt Pritzker Price, var han den minst kjente på forhånd. I 1981 inkluderte Peter Cook Sverre Fehn[i] i en viktig serie artikler i Architectural Review om “Unappreciated architects”. To år senere utgav forlaget Rizzolli i New York den første boken om Sverre Fehn.[ii]
Det endelige gjennombruddet for Sverre Fehn kom i 1997. Han vant konkurransen om Det kongelige teater i København[iii], ble tildelt Pritzker Price og fikk Heinrich Tessenow medaljen i gull. Dessuten åpnet en større internasjonal vandreutstilling av hans arbeider i Basilica Palladiana i Vicenza og samtidig utkom boken med Fehns samlede oevre.[iv]
I en tid hvor sann originalitet er sjelden, har Fehn vist stor selvstendighet: Hans verbale uttrykksform er meget poetisk[v], og hans naive skisser er den dyktige tegners raske nedtegnelser. Hans utgangspunkt var Mies van der Rohe, men allerede i konkurranseprosjektet for krematorium ved Larvik (1950) blir hans modernisme ladet med symbolikk: Anlegg formes som en lang mur, en overgangen fra liv til død. Tilsvarende djerve, enkle grep finner en også i Den norske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel[vi] (1958) og den nordiske paviljongen i Biennaleparken i Venezia[vii] (1962). Hedmarksmuseet på Hamar[viii] (1969), som må regnes som Fehns hovedverk, er en dristig og meget talende sammenstilling av middelalderske ruiner og vår tids materialer. Byggverkenes forhold til landskapet er et hovedtema hos Fehn. I et prosjekt for kunstgalleri ved Verdens Ende[ix] (1988) forsvinner bygningen som flate terrasser bak bergknausene, men oftest ligger bygningene som bevisste menneskeverk i naturen.[x]
Landskapsforståelse har også vært et hovedtema for Christian Norberg-Schulz. Han har vært opptatt av «stedets ånd» og hva det vil si å bo, skrevet vakkert om skogen og snevær og arbeidet med landskapsanalyse. CNS’ arbeid med omgivelsesforståelse har vært et viktig for norske arkitekter. Dessuten er dette et bidrag til et kjerneområde i norsk selvforståelse. Kulturhistorikeren Nina Witoszek har hevdet at “norsk natur ble så emosjonelt og ideologisk ladet på 1800-tallet at nordmenn aldri siden har kunnet se den løsrevet fra identitet og nasjon”.[xi]
Lund & Slaatto[xii]tegnet på 1960-tallet kompakte bygninger ofte formet som kuber eller pyramider. På 1970-tallet utviklet de en strukturalistisk arbeidsform som ble nyansert på 1980-tallet slik at den evnet å tilpasse seg ulike oppgaver og miljøer. De har vært med på å fornye norsk trearkitektur og deres kirkearkitektur rager meget høyt. Vernebygget på Hamar er kontorets viktigste verk fra de siste årene, en original løsning der skråvinkelen mellom ruinen og museumslåven utnyttes til et spennende spill i glassflatene. Et beskyttende telt over fortidens rester blir til en gjennomlyst glasskatedral fra vår tid.
EtterfølgerneFra 1971 til 1995 var Sverre Fehn professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) og øvet som pedagog stor innflytelse over en hel generasjon norske arkitekter. På det politiserte 1970-tallet kom andre ting i forgrunnen, men på 1980-tallet ble forståelsen for Fehn større.
Arne Henriksen (f. 1944) har vært et viktig bindeledd mellom Fehn og de yngre arkitektene. Også Henriksen var i noen år professor ved AHO. Før det var han ansatt ved NSBs (Jernbaneverket)s arkitektkontor. Hans virke der resulterte i en serie stasjonsbygninger som har vunnet internasjonale priser, og Henriksen har uten tvil fornyet norsk jernbanearkitektur. I sine stasjonsbygninger legger han vekt på det konstruktive og er inspirert av Sverre Fehn arkitektur[xiii]. Unge arkitekter, som Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk, søkte til NSBs arkitektkontor for å arbeide sammen med Henriksen
Jan Olav Jensen (f. 1959) ble først lagt merke til da han og hans medstudent Per Christian Brynhildsen tegnet et leprahospital i Lasur i India[xiv] i 1984. Anlegget er blitt belønnet med Aga Kahn Award for Architecture. Da Jensen var ansatt ved NSBs arkitektkontor, tegnet han en garasje for 42 tonns truck ved Rolvsøy godsterminal[xv] i Østfold (1989) som var et overbevisende stykke design: I det åpne landskapet blir den lille, ovale garasjen et fast figur.
Carl-Viggo Hølmebakk (f. 1958) har tegnet noen få, men vesentlige byggverk. Et arbeidsrom for hans forlegger-far[xvi] (1991) og, i enda sterkere grad, et uthus (verksted og lagerrom) i foreldrenes hage (1995) har fått internasjonal oppmerksomhet. Det siste er en 6,5 m høy frittstående sylinder murt i 1½ stein tegl. Inn i sylinderen er to etasjer hengt opp i to krumme trebjelker. Hølmebakks sylinderformede uthus[xvii] og Jensens ovale garasje, er to små, praktiske byggverk som pga sin konstruktive forfining og geometriske klarhet, har blitt stående som to enigmatiske figurene fra de siste tiårene.
Hølmebakks sommerhus ved Risør[xviii] (1997) er igjen et lite byggverk som har fått stor og velfortjent oppmerksomhet. Det fleksible konstruksjonssystemet med kvadratiske søyler er styrt av en underliggende grid, men viker for å spare furutrærne. Hytta kjennetegnes av en intens innlevelse i stedets topografi.
Reiselivsprosjektet i Oppland og Sogn og Fjordane[xix] (1997) er turisttiltak langs norske fjellveier hvor en har prøvd å «forklare det omliggende landskap». Carl-Viggo Hølmebakk[xx] har designet noen sirkulære utkikksplattformer mens Jan Olav Jensen og hans partner Børre Skodvin har hatt flere og mer varierte oppgaver: sikksakk-formede rekkverk langs et dramatisk fossefall, laftede informasjonsvegger, rasteplasser med skånsomt innpassede gangveier, utstillingssystem, utemøbler og toalettanlegg. Til de senere arbeidene til Jensen & Skodvin hører også en teglvilla i Oslo[xxi], installasjoner for markparkering ved Oslos nye hovedflyplass[xxii] og Mortensrud kirke[xxiii] (2002), en av de viktigste nye arkitekturverkene i Oslo.
Knut Hjeltnes kan også, til en viss grad, sies å bygge videre på tradisjonen fra Sverre Fehn. Hans eneboliger i Oslo-området er svært gjennomarbeidede, preget av naturmaterialer og viser god terrengforståelse.
Utenfor Oslomiljøet, men med de samme idealene, finner en Hilde Haga (f. 1964) og Rune Grov (f. 1957) i Stavanger. Det viktigste arbeidet til Haga og Grov til nå, Nordisk Kunstnersenter (1997) i Fjaler[xxiv]. Rune Grov uttaler: «Vi leser Norberg-Schulz’ tekster. St Hallvard kirke av Lund & Slaatto er en av våre favorittbygninger og Fehn er vårt forbindelsledd til Asplund og den store arkitekturen.» [xxv]
Internasjonalt og samtidig
Selv om det er vanskelig for norske arkitekter å være upåvirket av Fehn og den tradisjon som er utviklet i etterkrigstiden, er selvsagt den internasjonale arkitekturutvikling en vel så stor inspirasjonskilde. I Norge, som i mange andre land, søker mange unge arkitekter etter en arkitektur med et kraftfullt uttrykk der en benytter få virkemidler.
Kristin Jarmund startet sin karriere med å gå tilbake til modernismens røtter på 1920-tallet. Noen av hennes arbeider har rektangulære elementer med sterke farger og fasader komponert som malerier av Piet Mondrian. Hun er en elegant designer, og hennes senere arbeider har et mer samtidig uttrykk der glass- og lysvirkninger kombineres på en effektfull måte.
70°N Tromsø har oppnådd rike romvirkninger innenfor kubiske bygningsvolumer. Fritidsboligen til partner Gisle Løkken er en glassboks satt inn i et spektakulært nordnorsk landskap. Jarmund / Vigsnæs har en ganske mangfoldig produksjon plassert i svært ulike omgivelser – fra arktiske Svaldbard til fritidsboliger i sydlige Norge. Deres ombygging av Vestkantbadet[xxvi] i Oslo er minimalistisk og raffinert. Helen & Hard holder til i Stavanger på sørvestkysten. Deres viltre og kontrastfulle arkitektur kan sees som et svar på byens sammensatte bebyggelse. De sentrale partnerne i Space Group har arbeidet med Rem Kolhaus i OMA og deres mest berømte prosjekt, et større kultursenter i Oslo, springer ut av dette samarbeid. Deres seirende prosjekt i konkurransen om fergeterminal i Tromsø er løfterikt.
Det mest internasjonale og suksessrike unge norske arkitektkontoret er uten tvil Snøhetta. Da de vant den viktige konkurransen om biblioteket i Alexandrina [xxvii] i 1989, hadde de nesten ikke bygget noe. Siden har kontoret vunnet viktige internasjonale konkurranser som William Turner[xxviii] senteret i Maregate, England, den nasjonale opera i Oslo, som nå er under bygging, og er nylig blitt tildelt oppdraget for et fredsmuseum på World Trade Center tomten i New York.
Publisert på engelsk i Architecture + Urbanism november 2004
[i] Peter Cook, “Trees and horizon. The Architecture of Sverre Fehn”, Architectural Review August 1981
[ii] Per Olaf Fjeld, Sverre Fehn. The Thought of Construction. (New York, 1983)
[iii] A+U 1-1999, page 157-165
[iv] Gennaro Postiglione, Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn (1997)
[v] A+U 1-1999, page 167-171
[vi] A+U 1-1999, page 33-39 brussel
[vii] A+U 1-1999, page 20-31
[viii] A+U 1-1998, page 106-141, A+U 1-1999, page 45-59
[ix] A+U 1-1999, page 10-13
[x] A+U 1-1999, page 75-91, A+U 1-1999, page 61-73
[xi] Nina Witoszek, page 44, Norske naturmytologier (Oslo, 1998)
[xii] Ulf Grønvold, Lund & Slaatto (Oslo, 1988)
[xiii] Architectural Review February 1995
[xiv] A+U 4-1998, page 104-123
[xv] Architectural Review January 1997
[xvi] A+U 12-1997, page 16-21
[xvii] A+U 12-1997, page 22-31
[xviii] A+U 12-1997, page 42-55
[xix] A+U 9-1999, page 96-133
[xx] A+U 12-1997, page 36-41
[xxi] A+U 9-1999, page 148-163
[xxii] A+U 9-1999, page 134-147
[xxiii] A+U 8-2002, side 92-103
[xxiv] Architectural Review April 1998
[xxv] Arkitekten i samtale med forfatteren
[xxvi] A+U 2-2002, page 76-81
[xxvii] A+U 11-2001, side 24-30
[xxviii] A+U 2-2002, page 3-6
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar