onsdag 21. desember 2011

Vandringen over Nasjonalmuseet. Plan- og bygningsetatens alternative utbyggingsforslag på Vestbanen setter hele museumsprosjektet i fare.


Detaljstyring. Den 22. oktober fortalte Aftenposten at Plan- og bygningsetaten (PBE), til tross for at den i utgangspunktet er positiv til Nasjonalmuseets byggeprosjekt på Vestbanen, likevel velger å fremme et alternativt forslag. PBE insisterer på at konkurranseprosjektet skal gjennomføres med alabasthall på toppen og gneis som fasademateriale ellers. (Det siste umuliggjør arkitektens videreutvikling av prosjektet hvor nå også andre steinslag blir vurdert.) Samtidig foreslås det detaljerte arkitekturløsninger som er konkurranseprosjektet helt fremmed, som at de gamle sporlinjene skal avtegnes i museets forplass og vestibyle. Men det pålegget fra PBE som setter hele byggeprosjektet i fare, er tanken om en ferdselsåre tvers over byggetomta.

En overvintret ide. Noen sentrale samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen. For eksempel har jernbanestasjoner ofte brede sporområder som folk og kjøretøy må rundt. Slik har det vært i snart 140 år på Vestbanen, og det har vært til å leve med. Da stasjonen ble stengt i 1989, ble det mulig å tenke seg andre løsninger. Dersom det var ulike funksjoner der – som hotell, museum, bibliotek, kontorer og kinoer – ville det bli greit å dele opp bebyggelsen, og fotgjengere kunne ta seg frem tvers over kvartalet. Vinnerutkastet i arkitektkonkurransen i 2002, illustrerte dette og var i henhold til føringene fra Oslo kommune og Plan- og bygningsetaten. Prosjektet hadde fremkommelighet på tvers, men ble mislikt av publikum og var sterkt avvisende overfor de fredede stasjonsbygningene.
Seks år senere ble forholdene drastisk endret. Kommunen solgte området til staten som ønsket å oppføre Nasjonalmuseet der, Nordens største museumsbygning. Dermed lignet situasjonen på det den var da togene fylte sporområdet. Igjen var det én stor samfunnsoppgave som skulle løses. Den internasjonale arkitektkonkurransen i 2010 om Nasjonalmuseet demonstrerte tydelig at dersom museet ble delt opp i flere bygningskropper, fungerte det dårlig. Vinnerprosjektet har den klart beste indre organisering av museet fordi det er lavt og tar hele tomta i bruk. Løsningen har også fått ros for å ha et tydelig nærvær samtidig som det er hensynsfullt overfor stasjonsbygningene og ikke konkurrerer med Rådhuset.

Et hinderløp. Når sporområdet nå skal gi plass for én stor museumsbygning, skulle man tro at kravet om en tverrforbindelse var uaktuelt, men slik er det ikke. PBE forlanger at Holmens gate skal forlenges nordover fra Aker Brygge til Dronning Mauds gate. Ettersom det nå ikke er mulig på bakkeplan, skal det skje som en offentlig tilgjengelig gangvei over museets tak. Det betyr at fotgjengere og rullestolbrukere må ta en rampe eller heis 10-12 m opp langs museets fasade, så bevege seg 120 m over takflaten og deretter ned på tilsvarende vis langs den andre siden. Det blir et hinderløp, ingen snarvei.

Man må ha klart for seg hvor forskjellig den vandringen som PBE foreslår på Nasjonalmuseets tak, blir fra den man kan oppleve på operaen. Operataket er et offentlig tilgjengelig uterom fordi det er en naturlig fortsettelse av plassgulvet foran hovedinngangen. Den takruten PBE vil ha over Najonalmuseet, vil ligge mellom alabasthallen og servicefløyen og byr på lite utsikt.

Første bud er sikkerhet. Utsikt har man imidlertid fra taket over den fremre delen av museet som stikker ut mot brygga, og her har vi foreslått at de museumsbesøkende skal få komme opp og se ut mot Akershus og havnebassenget. Men det avgjørende er at museet selv har kontroll på atkomst til taket. Et hovedfokus for Nasjonalmuseet vil alltid være å forhindre innbrudd. Derfor er et det umulig å tenke seg en allmenn tilgjengelig ferdselsåre over taket til vårt fremste kunstmuseum.

Norge er i en enestående posisjon som har anledning til å realisere et museum av en størrelse og kvalitet som Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen. Dersom det stilles krav som er overdrevent detaljerte eller står i sterk motsetning til den oppgaven som skal løses, kan denne gylne muligheten glippe.

Publisert i Aftenposten Aften

Høyblokka – bare et bygg?


”Jeg mener at et bygg er bare et bygg. For meg er det veldig lite symboltungt,” uttaler statsråd Rigmor Aasrud, Statsbyggs øverste sjef, til Dagsavisen 12. november. Det gjelder Høyblokka i Regjeringskvartalet, om den skal rives eller settes i stand. Litt lenger ute i intervjuet sier hun: ”Jeg ser den har symbolverdi, men jeg synes det finnes penere bygg enn Høyblokka. Jeg gjør det.”

La oss ikke dvele ved at statsråden velger å fortelle oss om sin personlige smak. La oss heller ikke legge vekt på spriket mellom de to uttalelsene. Det er ikke viktig, for alle vet hva som er riktig: Slottet er et bilde på vårt monarki. Bygningene til Stortinget, Høyesterett og Regjeringen er symbolbærende uttrykk for hver sin statsmakt.

Disse bygningene har smertefulle og langvarige tilblivelseshistorie som forteller mye oss som nasjon, de er en del av vår identitet, de er vevd inn i vår kulturhistorie. En statsråd kan ikke velge fritt om slike sentrale byggverk blir stående eller ikke. Når alt tyder på at konstruksjonen ikke har fått alvorlige skader, burde saken være avgjort. Å få på plass en ekstra rømningstrapp kan ikke være et stort problem. Traumatiserte departementansatte kan få andre arbeidsplasser. Slike ting kan løses.

Før 22. juli var det en umulig tanke å rive Høyblokka. Det bør det være nå også. Terroristen mislyktes i å knuse bygningen, skal regjeringen fullføre hans verk? AUF vil ta tilbake Utøya, skal ikke regjeringen ta tilbake Høyblokka? En spaltist skriver i A-magasinet at hans lille datter synes at statsministeren holder til i et stygt hus. Kanskje blir det en vakrere by dersom vi river de husene som et barn eller en minister, eller noen andre, ikke liker. I så fall blir det mange ledige tomter.

Aasrud forteller at regjeringen skal bestemme seg på slutten av året. Først skal fordeler og ulemper skal veies mot hverandre. Her kan alt skje. Kanskje er det Riksantikvaren vi må sette vår lit til?

Publisert i Aftenposten Aften

Gunnarsjaas Roma

De må ha gjort inntrykk, for jeg husker fortsatt Jens Dunkers 22 epistler fra Roma. De gikk som føljetong i Arkitektnytt fra 1967 til 1975, og var illustrert med hans glimrende pennetegninger. Vi gikk alle ut fra at dette var et forarbeid til en con amore guidebok, men slik gikk det ikke. Den pensjonerte slottsforvalteren var på slutten av sitt liv og måtte nøye seg med de kortfattede appetittvekkerne i Dag Rognliens viltre meldingsblad.

En annen norsk arkitekt som derimot sto løpet ut, er Birger Dahl – designer, møbelarkitekt og professor på SHKS. Hans bok fra 1994, Venezia. Et kulturhistorisk eventyr, er kunnskapsrik, i håndterlig format og illustrert med planer og perspektiver tegnet av forfatteren. Det er en kultivert bok som kunne blitt utgitt i en annen språkdrakt og vært beregnet for et internasjonalt publikum. Problemet er bare at det fins så mange bøker om Venezia allerede.

Det mangler heller ikke på bøker om Roma. Likevel kom det fire norske romabøker i 2009: Trond Berg Eriksens Roma. Verdensteater og kulturarv, Jan E. Hansens Roma. 42 steder som skapte historie, Thomas Thiis-Evensens Roma – Syv vandringer og Arne Gunnarsjaas Roma i små porsjoner.

Arne Gunnarsjaa har en fremtredende og særegen posisjon blant norske arkitekturforfattere. Jeg skal ikke påstå å ha en fullstendig oversikt over hans forfatterskap, men finner i min bokhylle Arkitekturleksikon (1999), Arkitekturhistorie. En kort innføring i byggekunsten, (2001), Arkitekturguide for Norge (2002) og Norsk arkitekturhistorie (2006), alle utgitt på Abstrakt forlag med layout og strektegninger av forfatteren. Arkitekturleksikonet er uten tvil den mest ambisiøse og har blitt et ofte sitert oppslagsverk. Det kom i revidert utgave i 2007, og kanskje forfatteren rekker å komme med enda en ajourført utgave.

Det er en form for leksikal kunnskapsformidling som er Gunnarsjaas sjanger; utlegging av faguttrykk og kortfattede, eksakte kunnskapsbrokker. Dette er et meget viktig arbeid, og vi er ham stor takk skyldig for at han har tatt den jobben. Av og til har man inntrykk av at bitene, bildene og informasjonen, er brikker som kan stokkes på ulikt vis og bli til en guidebok eller arkitekturhistorie. Men det er helt greit, for uansett har resultatet blitt svært nyttige bøker som bør kunne nå mange lesere.

Gunnarsjaas romabok beskriver åtte vandringer. De tre første, og vandring fem og seks, henger sammen og kan bli til to meget lange og innholdsrike spaserturer. Som et geografisk utgangspunkt starter han med en redegjørelse for hvordan byens entré – Piazza del Popolo – har fått sin form. Så følger alle tilleggene (”Tre ekstra godbiter”, ”Via Appia Antica”, ”Landsbyen Nemi”, en redegjørelse for de store landskapsdragene, pluss en gjennomgang av Romas historie og romersk byggeteknikk.) Det er et historieforløp som ender med barokken, og det tilfredsstiller vel de fleste, men dagens arkitekter hadde nok satt pris på om vår tid hadde vært representert med noe mer enn Pier Luigi Nervis sirkulære sportshall til olympiaden i 1960. Gunnarsjaa har også tatt med alt det praktiske (mat, drikke, hoteller og spisesteder) og dermed har det blitt, ikke bare en arkitekturguide, men en hendig, komplett og kunnskapsrik reisebok, uten unødig snakk.

Arne Gunnarsjaa
ROMA i små porsjoner. Arkitektur, plasser, historie, kultur, mat og vin
Abstrakt forlag 2009
92 sider

Publisert i Arkitektur N 7 2011