lørdag 30. desember 2017

Ingen død elg i Nasjonalmuseet


Arkitekturanmelder Gaute Brochmann er (22.12.2017 i Klassekampen) ikke imponert over planløsningen i Nasjonalmuseet på Vestbanen, det blir «en haug med små rom» forteller han. «En haug» er en såpass upresis mengdeangivelse at jeg har bedt Nasjonalmuseet foreta en røff opptelling, og her er den: Fordelt på de to hovedetasjene blir det 17 utstillingsrom på rundt 40 m2, 20 saler på 70-90 m2, 7 saler på 100-150 m2 og 15 saler på 150-200 m2. I tillegg er det tre større saler på henholdsvis 288, 554 og 728 m2. De fleste museumsfolk vil nok mene at «haugen» med store rom er ganske betydelig. 
            
En ting er rommenes størrelse, Brochmann er heller ikke fornøyd med hvordan rommene er organisert. Det burde vært korridorer som i Nasjonalgalleriet. Har Brochmann vært i Nasjonalgalleriet? Det fins ikke korridorer der! Man vandrer fra en sal over til den neste, og slik blir det også på Vestbanen.
            
Brochmann mener museet er en labyrint som man må snirkle seg gjennom. La oss hjelpe ham til å forstå hvordan planen er organisert. Fra vestibylen i 1. etasje er det to heise- og trappekjerner som forbinder publikumsarealene i alle etasjene. I 2. etasje ligger det en meget romslig sal mellom de to hovedtrappene. Dette er etasjens orienteringpunkt og pauserom. Her kan man summe seg og drikke en kopp kaffe mens man titter gjennom et stort vindu ned på museets forplass og over på Akershus festning.
            
Gjennom denne etasjen, hvor museets faste samling av billedkunst presenteres, er rommene organisert langs fem rette vandringsløyper. De fleste av dem ender med et utkikksvindu. Den besøkende beveger seg gjennom hovedsaler som er ordnet «enfilade», langs en akse slik at man med et blikk ser hvor man skal. Det blir altså ikke «en labyrint man snirkle seg gjennom», men man kan selvsagt ta avstikkere til siderommene langs slike hovedløyper.
            
Erlend Høyersten forteller fra Århus at museet på Vestbanen blir monotont, som å kjøre gjennom de finske skogene, etter en stund lengter man etter en død elg ved veikanten. Nasjonalmuseets alternativ er hovedetasjens tre vakre gårdsrom, og ikke minst den dramatisering og de vitaliserende grep som de verdenskjente italienske museumsarkitektene Guicciardini & Magni har tilført Klaus Schuwerks ryddige design.

Snøhettas opera i Oslo er på mange måter oppsiktsvekkende og nyskapende. Men der det virkelig gjelder, er den uten forbehold helt tradisjonell. Selve operasalen er modellert etter tidenes mest anerkjente forbilde: Semper-operaen i Dresden fra 1841. På samme måte tilhører layouten for vårt nye nasjonalmuseum den etablerte tradisjonen for europeiske hovedmuseer. Og kanskje bør man i vår andpustne tid å lytte til den kloke Ludwig Mies van der Rohe, en av de mest sentrale arkitekter i den 20. århundre, som mente at «Det er hverken nyttig eller nødvendig å finne opp arkitekturen hver mandag morgen».

Publisert i Klassekampen 30.12.2017