Et arkitektonisk credo

Kjære venner,

Egentlig bør jeg bare takke. Og det skal jeg gjøre. Men først vil jeg prøve meg på noe farligere, nemlig å fremføre et arkitektonisk credo, en faglig trosbekjennelse.

Jeg tror på en sanselig arkitektur. En arkitektur som gleder både øyet og fingertuppene. Rom som løfter sinnet, og vegger som omslutter lik en beskyttende favn.

Jeg tror vi trenger ord som får bygningene til å tre frem som fattbare fysiske objekter.
Tekster om arkitektur som bare forholder seg til tekster om arkitektur, kan kortslutte kretsløpet og miste den livgivende impuls som sansningen av byggeverk gir. Bygningsbeskrivelse er meget undervurdert. Det er krevende og noe som vi burde øve oss intenst i.

Jeg tror på en kroppslig arkitektur, men også på tankens konstruksjoner, på betydningen av arkitekturens kulturelle ballast.

La oss ta dette stedet som eksempel. Denne paviljongen er et rom som få besøkende ikke blir berørt av. Paviljongen har sine problematiske sider som utstillingsrom, men verden er full av greie og selvutslettende utstillingssaler som har liten egenverdi utover sin redskapsnytte. Dette rommet, derimot, tar oss ut av den trivielle hverdagen og lar oss forstå arkitekturens alvor.

Men vi som kjenner Sverre Fehns produksjon vil knytte dette rommet og murene rundt til en annen av hans paviljonger, den på verdensutstillingen i Brussel i 1958. Disse fire søylene som bærer et tak, er en opphøyet, basal arkitektur man kan assosiere sakrale byggverk eller Vitruvi forestilling om urhytten og arkitekturens opprinnelse. Dette huset, med all sin materialkvalitet og taktile glede, tilhører altså også en idéverden. Og ser vi rundt oss blir vi minnet om denne koblingen mellom kropp og tanke. Tegningene og fotografiene som omgir oss forteller oss at vi er midt i norsk arkitekturhistorie, i etterkrigstidens brytninger mellom ulike forestillinger om hva arkitektur kan være.

I mange år har jeg lett etter ord som gjør bygningene synlige og forståelige. Jeg har også prøvd å redegjøre for idéene som husene er bærere av. Men i stadig sterkere grad er jeg blitt opptatt av bygningene menneskelige koblingspunkter: av opphavsmenn og oppdragsgivere, av samspill, komplekse prosesser og historiske øyeblikk som gjør at ting plutselig blir mulig.

Det er lett å bli minnet om det her i dag. Dette rommet er ikke bare glass og betong pluss en arkitekturhistorisk utstilling. Det er befolket av dere, kolleger, familie og venner. Mennesker det er godt å ha med seg på en dag som denne. Mennesker jeg har lyst til å takke.

Jeg har hatt to langvarige ansettelsesforhold: Norske arkitekters landsforbund og Nasjonalmuseet, og jeg har gode kolleger og venner begge steder som jeg vil takke for givende samarbeid gjennom mange år. Arkitekter, og kunsthistorikere, er levende mennesker som har gitt vennskap og stimulerende samtaler. Og aller mest takker jeg den nære familie som har holdt ut med et tidsforbruk som i pinlig grad har forfordelt arkitekturen.

For noen måneder siden opplevde jeg at en ungdom reiste seg og tilbød meg sitt sete på trikken. Det er slik man innser at tiden har kommet til å gjøre opp sitt bo. Men på sett og vis griper dagens begivenhet forstyrrende inn i den prosessen. Når de vise menn og kvinner i NALs landsstyre har foreslått meg til denne medaljen, og den enda visere konge er enig, så kan man bli forledet til å tro at det har gått ganske bra.

Uansett. La meg slutt med et bilde fra museumsverdenen. I Stavanger har de både et hermetikkmuseum og et oljemuseum. Hermetikkmuseet kom som en følge av at det var mer eller mindre over for norsk hermetikkindustri. Oljemuseet er blitt reist samtidig med at oljepumpene går for fullt. Jeg vil heller være et oljemuseum enn et hermetikkmuseum. Det er fortsatt bøker å skrive, og jeg vil gjerne følge Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen helt frem til kong Harald klipper snoren i 2017. Men før den tid må jeg til Slottet å takke ham for medaljen. Det gleder jeg meg til.

Takketale da jeg fikk Kongens fortjenestemedalje i gull den 23. mars 2011

Hovig i Nord

Jan Inge Hovig er i Tromsø. Han preger byen, gir den identitet. Alfheim svømmehall på høydedraget midt på øya og Tromsdalen kirke, som vi alle kjenner som Ishavskatedralen, på den andre siden av sundet. Pluss flere andre av hans byggverk. Men i særlig grad Ishavskatedralen. Sammen med broa blir den en komposisjon som strekker seg horisontalt over et stort landskapsrom. I tillegg kommer bevegelsen den andre veien. Bropilarene strekker seg ned i vannflaten og kirkens spisse trekantrammer tøyer blikket oppover.

Dette er moderne arkitektur med overbevisningskraft. Dette er en røst fra en heroisk tid. Før tvilen kom inn i verden, en tid da fremskrittstroen fortsatt rådde. Før postmodernismen mangetydighet og distanserte ironi ble hverdagskost.

I disse dager er Jan Inge Hovig også i Tromsø i form av en fotoutstilling i kunstforeningen, en utstilling med 18 store, kvadratiske bilder tatt av ekteparet Sarah Cameron Sørensen og Bent Raanes Sørensen. Den lukker 23. april. Lørdag 2. juli forflytter utstillingen til den andre byen i nord som også er preget av Hovig: Harstad. Følg med, følg med!

Erling Skaug og Edvard Munch

Skal Nasjonalgalleriet fredes med sitt ”innhold”? I så fall hva vil det innebære? Erling Skaug ønsker at Nasjonalmuseets hovedverk av Edvard Munch for alltid skal vises i Munch-salen i Nasjonalgalleriets 2. etasje. Han innser at Riksantikvaren ikke kan frede en bestemt opphenging av bildene, men spør i Aftenposten 22. desember ”Kan intensjonen fredes, uten fastlåst opphenging?”

Men intensjon omkring Munch-salen var knyttet til visse fysiske realiteter. Salen oppsto ved at et gårdsrom ble bygget igjen. Dermed var rommets dimensjoner, og hvor mange malerier som kunne vises, gitt. Men er det noe som tilsier at Edvard Munch hadde takket nei til en større sal? Ville han hatt noe imot at nasjonen viktigste kunstmuseum viste flere av hans bilder? Eller at det samtidig ble muligheter til også å se et utvalg av hans arbeider på papir? Når den nye museumsbygningen på Vestbanen vil gi anledning til å presentere et mye bredere utvalg av Nasjonalmuseets rikholdige samling av Edvard Munchs arbeider, skal vi ikke da med begeistring gripe en slik mulighet?

Henrik den milde

Livet og døden vandrer til hope. Julefeiringen er i første rekke en familiehøytid som tar utgangspunkt i en barnefødsel. Samtidig sies det at juleaften er den dagen i året flest dør. Den kalde årstiden krever sitt.

Lillejuleaften ble Håkon Christie begravd, og den 5. januar 2011 var det Henrik Poppes tur. Den store stavkirkeforskeren oppnådde en høy alder, 87 år. Henrik Poppe fikk 14 år mindre, og hans død ble opplevd som adskillig mer brutal.

Dette er ikke en nekrolog over Henrik Frølich Poppe 1937-2010, andre kjente ham lengre og bedre enn meg og kan tegne et mer utfyllende portrett av ham. Min kontakt med Henrik startet da jeg var redaktør av Byggekunst på 1980-tallet. Særlig med nummer 5/1985 og 8/1989. Det første var et temahefte med tittelen ”Bo i byen”, det andre var et monografinummer om 4B der Henrik var en av partnerne.

På 80-tallet sto byforming i fokus og Internasjonale Bauausstellung (IBA) i Berlin i 1984 gjorde et sterkt inntrykk. I Norge ble det viktigste utslaget av denne tendensen Henrik Poppes Lilleparken borettslag ved Bislett i Oslo som ble presentert som prosjekt i 1985 og som ferdig resultat i 1989. To seksetasjes boligblokker langs hver sin gate møtes i en spiss vinkel og blir bundet sammen av to tårnoppbygg med atelier øverst. Gamle ordensprinsipper som symmetri og monumentalitet fikk ny gyldighet. Men dette var ikke tom formalisme. Leilighetsplanene var gode, det ble skapt et plassrom og stedet fikk en sterk identitet. – Det var et av de øyeblikk hvor man følte at norsk arkitektur tok et skritt fremover.

I 1985-utgaven av Byggekunst er også Henriks egen loftleielighet i Inkognitogata med. Siden har jeg hatt gleden av å besøke den flere ganger, og alltid gjorde den et sterkt inntrykk. Kultivert enkelhet, dette måtte da være tiårets beste bolig i Oslo!

Boliger ble hans spesiale, store eneboliger for velstående klienter og omfattende boliganlegg for OBOS. Det krevdes faglig dyktighet å få det til. Innlevelse i alle livets praktiske sider og samtidig en høyt oppdrevet estetisk sans. Henrik hadde begge deler i rikt monn. Men arkitekten, fagmannen, var så nær knyttet til mennesket Henrik. Den smilende, vennlige. (Kan han ha hatt noen uvenner?) En leken og alltid positiv mann som jeg så heldig å kunne kalle min venn. En som jeg gjerne skulle ha hatt med meg videre i mange år til.

Også publisert som blogginnlegg hos Arkitektnytt

Braathen 2

For nyere lesere: I Arkitektnytt nr. 8 i år kommenterte jeg tre artikler Martin Braathen har skrevet om ting jeg på ulikt vis har hatt ansvaret for, to utstillinger og en bok, og pekte på deler av kritikken som jeg fant urimelig. I nummeret etter svarte Braathen på mine innsigelser ved ikke å akseptere noen av mine forklaringer. Det var snarere slik at han nå fant at mine feil var enda grovere enn han først hadde trodd. Likevel var den emosjonelle temperaturen dempet noe ned. Derfor drister jeg meg til å svare på nytt.

Friscenen
- Er det uproblematisk at Grønvold bruker Arkitekturmuseet som friscene for sine private, kommersielle prosjekter, spør Martin Braathen. Han sikter til boklansering og utstilling om Kristin Jarmunds arbeider. Her er forklaringen:

Mange arkitekturbøker har blitt lansert i Arkitekturmuseet i løpet av de vel to årene som er gått siden museet åpnet i 2008. Blant annet Tore Brantenbergs bok om italienske plasser, Håkon Christies bok om Urnes stavkirke, bøkene om Høyskolen i Østfold, Pålsby kraftstasjon og enebolig Kollstrøm/Østberg i As built-serien, boken om Kristin Jarmund – og undertegnedes bok om Arne Henriksen. Vi har sett dette som viktige faglige begivenheter som Arkitekturmuseet bør være den naturlige arena for. Det ville vært merkelig om bøker som undertegnede er involvert i, ikke kan lanseres i Arkitekturmuseet.

Så til utstillingen. Praktisk museumsvirkelighet består ikke bare av langsiktig planlegging og ideelle løsninger, men også av problemer som oppstår og løsninger som må improviseres. Slik var det på slutten av 2008 da vi så at den utstillingen som skulle starte på nyåret, ville bli utsatt. For å unngå at utstillingspaviljongen ble stående tom lenge, ble Studio B ved AHO bedt om å presentere seg, og det skjedde i form av en utstilling i to uker av arkitekturmodeller fra skolen. Vi hadde ikke noe budsjett og AHO bar kostnadene ved utstillingen.

Noen måneder tidligere, på høsten 2008, var vi også i en tilsvarende situasjon. En glippe var oppstått mellom to hovedutstillinger. For raskt å kunne skaffe et tilbud til publikum, improviserte vi en løsning der perioden mellom midten av august og midten september ble delt mellom en utstilling som presenterte konkurranseprosjektene for den norske paviljongen på EXPO i Shanghai og en fotoutstilling av Kristin Jarmunds arbeider. Ingen av disse tre utstillingene ble produsert av museet, men vi synes de alle, innenfor sine begrensede rammer og med korte utstillingsperioder, rettferdiggjorde sin visning og styrket museets tilbud til publikum.

Finansering og kildekritikk
Det store løftet (2000), boken om Oslo Rådhus, som jeg skrev sammen med Nils Anker og Gunnar Sørensen, var bare mulig fordi Oslo kommune på ulikt vis bidro til å finansiering prosjektet. Dette er det ikke redegjort for i boken. Boken om Lund & Slaatto (1988), inngikk i Universitetsforlagets serie med norske arkitektmonografier. Boken er mer enn tre ganger så tykk som de andre bøkene i serien og mye mer påkostet. I boken redegjøres det ikke for hvor mye Kjell Lund og Nils Slaatto har betalt for at dette skulle bli mulig. Boken om Lars Backer som utkom like etter hans død i 1930, var trolig finansiert av hans svigerfar Ole Mustad, men vi vet det ikke sikkert. Burde det stått i boken? Når forfatteren eller forlaget redegjør for den støtte de har fått til utgivelsen og takker fond, ulike offentlige instanser eller private, så er det fordi disse venter at å bli takket.

Det ligger i sakens natur at en bok om en samtidsarkitekt må ha blitt til i et samarbeid med bokens emne, og det er opplagt at vedkommende vil ha interesse av å kjøpe et visst antall eksemplarer av boken, og kanskje bidra til finansieringen. Bøkene som utgis i serien Norske arkitekter er svært påkostede og er nødt til å gå med underskudd om de ikke får støtte. Undergraver en manglende redegjørelse for bokutgivelsens økonomiske avtaler bokens troverdighet? Uansett hvem som har finansiert boken må kritikken forholde seg til boken slik den fremstår.

Snøhetta på ”Hjemme alene-fest”
I mitt forrige innlegg skrev jeg om de spesielle utfordringene ved å lage en utstiling om en samtidsarkitekt (eller en samtidskunstner): ”Utstillinger om arbeidene til en levende person må bli til i nært samarbeid mellom kurator og opphavsmann, og vedkommende vil ha berettigede synspunkter på hva som skal med og hvordan det hele skal gripes an.” Braathen svarer: ”Jeg deler Grønvolds syn på at en separatutstilling må få arkitekten i tale. Men premissene for og perspektivet for denne samtalen må settes av museet – kildekritikk er også her et stikkord.”

Når jeg snakker med mine kolleger ved Nasjonalmuseet som kuraterer utstillinger om samtidskunstnere, bruker de andre formuleringer. De legger vekt på at samarbeidet mellom kurator og kunstner er en ta-og-gi situasjon. Altså mer en forhandling enn en samtale der premissene settes fullstendig av museet. Uansett tror jeg at avstanden mellom Braathen og meg ikke er så dramatisk på dette punkt.

Problemet er derimot at Braathen ikke tror at den prosessen som han og jeg beskriver, har funnet sted i forbindelse med Snøhetta-utstillingen. Jeg forteller at Snøhettas arbeidspress fra andre arbeidsoppgaver gjorde at de medvirket i mindre grad enn vi hadde forutsatt. Og at det derfor er absurd å omtale utstillingen som Snøhettas ”Hjemme alene-fest.” Som prosjektleder og kurator for utstillingen hadde Eva Madshus selvsagt ikke bare ansvaret for produksjon av utstillingselementene, men for hele det kuratoriske grep.

I min forrige artikkel beskrev jeg det som en feilvurdering at vi ikke produserte en egen katalog til Snøhetta-utstillingen, grunnen var at det ville utkomme en omfattende internasjonal bok samtidig. Dermed mistet vi et forum for egne utdypende drøftinger av Snøhettas produksjon. Ellers skilte vår Snøhetta-utstilling seg ikke fra utstillinger som Nasjonalmuseet har av norske samtidskunstnere – som for eksempel utstilling om Bård Breivik (2005) og Matias Faldbakken (2009).

Venezia
Martin Braathen anmeldte i 2008 Sverre Fehn-utstillingen på arkitekturbiennalen i Venezia. Det skjedde først i Dagens Næringsliv. Han må ha vært svært fornøyd med teksten for han trykket den på nytt i boken Alt er arkitektur som kom i år. Det er to ting som er særpreger teksten: Den litterære formen (en oppdiktet åpningsseremonien hvor et enormt og intetanende publikum gisper sjokkert når det går opp for dem at det er med på åpningen av en Sverre Fehn-utstilling, selv om det er nettopp det de er invitert til.)

Og det høyt oppdrevet indignasjonsnivået (”Arkitekturnasjon uten ambisjoner”). Jeg dristet meg til å spørre: Kan det tenkes gode og aktverdige grunner til at vi valgte å vise en oversiktsutstilling over Sverre Fehns arbeider nettopp det året? Fehn hadde fullført Arkitekturmuseet, sitt siste arbeid et halvt år før, det unike skjedde at Sverige og Finland avsto fra å benytte den nordiske paviljongen for at Fehn skulle få fremtre i helfigur et av sine hovedverk.

Braathen har tydeligvis liten sans for denne forklaringen og mener fortsatt at vi forspilte en mulighet ved ikke å følge det temaet som biennalens direktør Aaron Betsky hadde oppgitt. (Noen nasjoner fulgte det, mange gjorde det ikke.) Jeg vil mene at det hadde vært en stor forsømmelse og en manglende forståelse for et historisk øyeblikk om vi ikke hadde vist Fehn i den nordiske paviljongen i høsten 2008.

Trykt i Arkitektnytt nr. 11 2010.