Brudd eller kontinuitet

”Vår tids formspråk” – vil det si Postgirobygget? Er modernistisk arkitektur en enhetlig størrelse? Diskusjonen om tilpasningsarkitektur har vært villedende.

Den siste tidens avisdebatt om hvordan ny bebyggelse skal forholde seg til den eksisterende, har fokusert på Venezia-charteret. Noen få, nyere eksempler er blitt tillagt uforholdsmessig stor betydning. Det som har manglet, er en forståelse for de lengre utviklingslinjer og hvilken praksis som har nedfelt seg gjennom flere tiår. Dessuten må det advares mot kategoriske oppfatninger på et så komplisert område som dette. – Men la oss først risse opp utviklingen siden 1930-tallet.

Den funksjonalistiske arkitekturen, som ble født i mellomkrigsårene, var visjonær. Som utsendinger fra en fremmed klode stod de nye bygningene der og vitnet om et sosialt rettferdig tusenårsrike der teknikken gav menneskene uendelige muligheter. Derfor skulle de nye bygningene stå i kontrast til de gamle. Det heroiske bruddet viste at det var en bedre og annerledes verden man ønsket å skape.

Nå skjedde det likevel ikke så dramatiske ting på 30-tallet. Da Ove Bang tegnet en plan med gigantiske boligblokker i Slottsparken, forsto de fleste at det var et polemisk innspill. Den største sentrumsfornyelsen på den tiden, var rådhusreguleringen med en svært tradisjonell (og velfungerende) byplan pluss flere glimrende funkisbygg langs Stortingsgata.

50-årene var preget av ulike tendenser. Den heroiske modernismen var blåst bort av krigen og erstattet av forsiktighet og neddempede virkemidler. Vi fikk ypperlige tilpasninger, som om- og tilbyggingen av Stortinget. Der lot Nils Holter kontorfløyen mot Akersgata få en rasterfasade, mens veggene som støter mot selve Stortingsbygningen er i gul tegl og anvender vindusformater fra den gamle bygningen. Samtidig skjer det også klare overgrep, som oppføringen av tårnhuset i Rådhusgata 7B.

Selv om fins gode eksempler på tilpasning også på 60-tallet, som Televerkets tilbygg i Nedre Slottsgate, så var tiåret som helhet preget av hybris. Byggebransjen ble industrialisert og arkitekturen brutalisert. Det er på denne tiden Geir Grung tegner en boligblokk i President Harbitz gate som med horisontale betongbrystninger demonstrativt punkterer gatens murbebyggelsen fra 1880-tallet. Det er typisk at Carl Wilhelm Tyréns kronikk om stilbrudd i Aftenposten 2. januar i år er illustrert med dette snart førti år gamle eksempelet.

På 1970-tallet kom reaksjonen. Mange følte at utviklingen var i ferd med å forringe våre omgivelser. Denne bekymringen fikk sitt offisielle uttrykk da 1970 ble erklært som Naturvernår og 1975 som Arkitekturvernår. I dette tiåret av protest og motkultur ble det reist en rekke bygninger som viste en helt ny vilje til å tilpasse seg den eldre bebyggelsen.

Endringen ble synlig på byens mest sentrale punkter. For eksempel endte den tjueårige historien til Karl Johankvartalet godt: Planene om høyhus ble stanset av miljøvernministeren, den viktige fasadeveggen mot byens hovedgate ble delvis bevart, delvis rekonstruert, og i den andre enden av kvartalet la det Norske Teatret seg vakkert til ro i aksen fra Sehesteds plass.

Utvidelsen av Grand hotell, Karl Johans gate 27, var også viktig. Tilbygget er kledd i granitt og dets glasstak blir som en forlengelse av Grands mansardtak. De sammenhengende glasskarnappene på hjørneveggen understreker Tostrupgårdens vertikalitet. På Stortorget ble det lave Elefant-apoteket erstattet av et tilbygg til Glassmagasinet som skapte en balansert fasaderekke og tok i bruk motiver fra den eldre bebyggelsen.

På 1980- og 90-tallet forsatte de samme tendensene. Som en følge av Norges Banks byggesak ble Bankplassen sterkt forbedret, og selve bankkvartalet ble utformet med stor respekt for den eldre bebyggelsen. En tilsvarende innlevelse fikk vi også på den andre siden av Revierstredet, med det såkalte Christiania qvartalet. Denne nye bebyggelsen følger ikke den ortodokse modernismens credo om ”ærlighet” og konsistens. Bygningen er (heldigvis) en kameleon med to ulike fasader: Den ene siden tilpasser seg Norges Bank, den andre harmonerer med nabobebyggelsen mot Grev Wedels plass.

Litt lenger vest i Kvadraturen ble en bensinstasjon revet og erstattet av Lægeforeningens L-formede bygning. Den nye bygningsmassen trappes av ned mot Christiania torv og er sympatisk mot den eldre bebyggelsen. Samme arkitekt, Torstein Ramberg, har også tegnet Regjeringskvartalets femte byggetrinn. Der klarer han på en utmerket måte å løse mange hensyn. Hovedinngangen er festet til forlengelsen av lindealléen og hovedfasaden modulert slik at den mot sør er i harmoni med dimensjonen til det store VG-huset, mens den mot nord får en mindre målestokk når den inkorporerer den bevarte fasaden til Togahjørnet.

Listen kunne gjøres lang, mange andre eksempler kunne vært nevnt. Det er viktig å merke seg at i dag er en slik hensyntagen det normale. Iallfall på følsomme offentlige steder der kommersielle hensyn holdes under kontroll.

Hva så med nybygget som er under oppføring på hjørnet av Rosenkrantzgata og Stortingsgata, er dette det endelige bevis på at vi er på vei tilbake til 60-årenes brutalisme? Selv vil jeg vente med min vurdering til bygningen står der, men det er likevel lett å se av tegningene at dette blir noe helt annet enn Geir Grungs boligblokk i President Harbitz gate.

I følge Carl Wilhelm Tyrén, styreleder i Byens fornyelse, står valget mellom stilbrudd eller kopi. Stilbruddet skal skyldes antikvariske myndigheter som påbyr at tilbygg skal være i ”vår tids formspråk”, noe som, i følge Tyrén tolkes som modernistisk arkitekturstil. Hva denne ”påbudte” stilen vil si, får Tyrén frem ved å vise til Postgirobygget og rådhuset i Bergen. At dette er en urimelig kobling, vet alle som har fulgt utviklingen og kjenner modernismens fleksibilitet og evne til å harmonere med eldre bebyggelse.

Nå er ikke tilpasning eneste mulighet. Det fins glimrende eksempler på at nybygg godt kan stå i kontrast til sine omgivelser. Schibsteds kontorbygg for konsernledelsen har en stor glassfasade. Den blir et bakteppe som lar den lave, eldre bebyggelsen i Apotekergata tre tydelig frem. Flytogterminalens transparente glassvegger er svært forskjellig fra Østbanebygningens tunge pussflater. Det viktige er at tilbygget respekterer gesimshøyden til den gamle stasjonsbygningen. Når det er gjort, oppleves det som en befrielse at den nye bygningen får fortelle om flytogets avansert teknikk.

Selv en fortsettelse av fortidens stiluttrykk er ikke, og kan ikke være, en umulighet. Når en tapt historisk bebyggelse er svært verdifull og viktig for nasjonen, så må den kunne gjenoppføres. Derfor ble Fantoft stavkirke og Holmenkollen kapell gjenoppført. Få vet i dag at Nils Holter på slutten av 1950-tallet forlenget Stortingssalen med fire meter. Det er umulig å se, og ingen kan beklage denne ”historieforfalskningen”. Nyere tid er heller ikke fremmed for slik usynliggjøring av tilføyelser. Andresens banks bygning i Kirkegata ble på 1980-tallet forlenget med noen meter for å passe inn i modulsystemet til Norges Banks hovedsete som var under oppføring. Personer med kunnskap om bygningshistorie kan stusse over portrommets plassering i fasaden, men hvor alvorlig er det?

Virkeligheten er komplisert, og ulike situasjoner vil kreve forskjellige løsninger. Praksis gjennom flere tiår har vist at Venezia-charteret ikke har vært til hinder for en slik nyansert tilnærming.

Denne artikkelen har stått på trykk i Aftenposten, rundt 1999.