Arkitekturens veivisere

 

I løpet av noen få tiår har det blitt mye lettere å få oversikt over de viktigste bygningene i de fem største norske byene. Nå fins det arkitekturguider for både Oslo (1984/2008), Trondheim (1999), Kristiansand (2002), Bergen (2008) og Stavanger (2013). Dermed har vi fått såpass mange guider at det kan være nyttig å se på utgivelsene samlet, få frem fellestrekk som hører sjangeren til og peke på hva som skiller bøkene fra hverandre.

Kartguidene er guidebøkenes lillebror. Selv har jeg prøvd meg i sjangeren med Oslo arkitektkart, utgitt sammen med Inger Simers Moe. Storebroren, det største formatet, er Nikolaus Pevsners The Buildings of England; en bokserie som startet i 1945 og nå er oppe i 46 bind. Disse tekstbaserte bøkene med få illustrasjoner videreføres og ajourholdes i dag av en hel armé av britiske arkitekturhistorikere. 

Her i Norge startet det egentlig på 70-tallet. Da utga BAF Bergen. En arkitekturguide (1970), et stiftet hefte på 40 sider med opplysninger om 123 bygninger, på både engelsk og norsk. I 1983 fikk den sin fortsettelse ved utgivelsen av BAF-GUIDE 1970-1983, produsert av Dag Rognlien i Arkitektnytt. Som et vedlegg til bladet hadde Rognlien allerede i 1971 utgitt Kartguide over arkitektur i Oslo-området trykket i blått. Ny utgave fulgte i 1976, begge ganger sto Are Telje for utvelgelsen av bygningene.

OAF var én av flere initiativtagere til den første osloguiden, Oslo en arkitekturguide (1984), skrevet av Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa. Foreningen har imidlertid ikke hatt noe å gjøre med Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø, forfattet av Ole Daniel Bruun, som kom første gang i 1999 og i ny versjon i 2008. Ellers har det alltid vært NALs lokalforeninger som er drivkraften og den faglige garantisten for arkitekturguidene. Ofte trengs det i tillegg en tung samarbeidspartner for at en guidebok skal bli til virkelighet. I Kristiansand var det kommunen (ved Kulturdirektøren), og i Bergen sto Bergens Tidende for utgivelsen.

En guidebok må ha hendig format for å få plass i en jakkelomme. De korte presentasjonene av byggverkene må inneholde foto, standardiserte fakta og det må være kart slik at man kan finne bygningene. Pluss en beskrivende tekst, som kan variere i lengde og informasjonsdybde. Til de skrinneste hører omtalen av bygning nr. 489 i bergensguiden: ”Frisk nykommer i et av Bergens mest kjente eneboligstrøk.”

            Byens størrelse har selvsagt betydning for hvor mange hus som kommer med: 125 i Kristiansand, 280 i Trondheim og 492 i Bergen. Den eldste osloguiden har tatt med 718 bygninger. Den nyeste har 648 innførsler, men i virkeligheten er langt flere med. For eksempel kan det under ett nummer, som nr. 554, Leiegårder ved Niels Juels gate, gjennomgås hele 18 enkeltbygninger. Og la det være sagt med en gang: Ole Daniel Bruuns Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø er helt overlegen når det gjelder informasjonsmengde. Her aner man Kunnskapsforlagets ressurser og skattekisten Oslo byleksikon som en tilleggskilde.

            Det er to ulike måter å ordne en arkitekturguide på: kronologisk eller geografisk. Engh og Gunnarsjaas osloguide er ordnet geografisk. Ved å starte i sentrum og bevege seg skrittvis utover i periferien forklares det også hvordan byen har vokst. Dessuten oppdager man  bygninger som ligger nær hverandre, uansett når de er fra. Min favoritt blant arkitekturguidene er ellers den vakre og ryddige Guide till Göteborgs arkitektur fra 2006. Den er også ordnet geografisk, og redaktør Claes Caldenby opplyser at den første osloguiden var inspirasjonskilde. Den geografiske ordningen anerkjenner at en guidebok er noe man vandrer med. Vandringen i bylandskapet er vel så viktig som tidsreisen.

            Ole Daniel Bruuns osloguide, derimot, er kronologisk ordnet. Da kan det være vanskelig å finne en bygning hvis man er usikker på når den er fra. Når guidebøkene for Kristiansand, Trondheim og Bergen likevel fungerer greit med sin kronologiske fremstilling, skyldes det at stoffmengden i disse er så mye mindre enn i Ole Daniel Bruuns bok. Man ser det også ved å sammenligne for eksempel med Berlin. The Architectural Guide fra 2006. Den er en glimrende historiebok, bygningene er kronologisk ordnet og de mellomlange bygningsbeskrivelsene er informative og poengterte. Er siktemålet å få frem de historiske hovedlinjene, trenger man ikke være heldekkende. Derfor er det er langt færre bygninger i berlinguiden enn i Bruuns bok, hvor preget blir mer leksikalsk.

Så til høstens tilvekst. Den heter Stavanger arkitekturguide på tittelsiden og Arkitekturguide for Sør-Rogaland 1975-2010 på omslaget. Den er geografisk ordnet, men mangler Engh/Gunnarsjaas innledende tekster som forklarer det særpregede ved de ulike byområdene. Boken dekker bare de siste 35 årene, da det allerede fins en enkel guide fra 1975. Men hvem har den for hånden? De tre innledende tekstene (om Norwegian Wood, Jåttavågen og Bygg for fremtiden) er for tilfeldige til å gi et samlende perspektiv på den arkitektoniske blomstringen som Stavanger-området har opplevd siden da. Boken har en proff layout, og vi blir kjent med 137 bygninger, blant annet takket være Rolf Skjelstads gode prosjektbeskrivelser, som gjør dette til en nyttig bok. Stavanger arkitektforening skal ha honnør for det krafttaket som en slik bok er.

 

Publisert i Arkitektur N 7-2013

 

Slottsplass med fartshump

Slottsplassen er åpnet og enkelte er kritiske til asfalten under det tynne gruslaget. Men det er andre sider ved den nye Slottsplassen som er vel så diskutable.

Også ved dette regjeringsskiftet fikk vi det tradisjonelle bildet av ferske, mørkkledde ministre på linje foran Slottet. Sperringene ble midlertidig åpnet slik at familiemedlemmer og tilhengere kunne komme inn på Slottsplassen og hylle de nye blå-blå statsrådene.

            Det var et etterlengtet fornyelsesarbeid som startet rett etter 17. mai i år. I generasjoner har hvert eneste kraftig regnskyll ført grusen ned til Universitetet, og det har vært pinlig med de mange ødelagte skiferhellene på fortauene.

            Den Slottsplassen vi er vant til er et kompromiss med en langvarig utviklingshistorie. Slottsarkitekt Linstow rammet inn sin rektangulære paradeplass med doble alleer. Etter hans tid ble plassen regnet som altfor stor og øde. Trekantformede plener ble anlagt på de nedre hjørnene, og dermed ble plassen redusert til en trakt. Den romantiske parken hadde trengt seg inn og utydeliggjort det stramme, klassisistiske rektangelet.

            I 1992 ble fem arkitektgrupper invitert til en lukket konkurranse (kalt idédugnad) om fornyelse av Slottsplassen. Lunde & Løvseth / Hindhamar-Sundt-Thomassen vant med et forslag der tverrgående steinstriper knytter sammen plenfeltene på siden med midtpartiet som ble foreslått steinbelagt. Det var en besnærende enkel måte å tydeliggjøre størrelsen på Linstows opprinnelige slottsplass.

            Når Slottsplassen nå, to tiår senere, endelig utbedres, er det uten de ambisjonene som Lunde & Løvseth hadde. Tanken om å styrke forbindelsen til den opprinnelige Slottsplassen er borte. Nå er fokus i første rekke på dreneringen av plassen og å forhindre at grusen vaskes bort. Og det er strålende hvis disse problemene nå er løst. Det valgte belegget (et lite grusbelegg oppå en slags asfalt med den samme grusen), overlater jeg til andre å diskutere. Det kan være vel så viktig å merke seg:

            Parken vinner over plassen. Det er parkens løsninger som er styrende. Fortauene i Slottsbakken og langs plassen er borte, de bare antydes ved en steinbelagt renne som skiller randsonen fra selve plassen. Grusen er den samme som nå benyttes på alle fornyede gangveier i parken. Det har vært liten interesse for å artikulere plassen som noe annet enn gangveiene.

            Men den mest drastiske konsekvens av fornyelsen er at Karl Johans gate forkortes. Byens hovedgate skulle være forbindelseslinjen mellom byen og kongen i sitt slott. Nå kuttes denne strengen av et bredt steinbelagt fortau nede ved Frederiks gate. Det rammer inn Slottsparken og isolerer parken fra byen. Når noen trenger seg inn på dette territoriet, som for eksempel et gjestende statsoverhode, må kortesjen over denne fartshumpen før de svarte bilene tar fatt på den grusbelagte bakken opp til Kongen. Det er i alle fall en måte å fortelle at i Norge er det fotgjengeren som er sjef.

 Publisert i Aftenposten 30. oktober 2013

Norge i Stockholm

NAL har adresse i Josefines gate, rett bak Slottet, i den bydelen der det er tett med ambassader, nesten alle i gamle, store villaer. Det er den enkleste løsningen når de på død og liv skal være i den eldre, sentrale delen av Oslo vest. Det fins noen få bygninger i den norske hovedstaden som er utformet for å være ambassader, som den sveitsiske, svenske og amerikanske. Sistnevnte er uten tvil et betydelig arkitekturverk, og det er nok av andre eksempler til at dette er en bygningstype som langt fra er uinteressant. Rem Koolhaas fikk for eksempel Mies van der Rohe prisen i 2005 for den nederlandske ambassaden i Berlin.

            Norge satser for tiden ganske ambisiøst på å presentere nasjonen med nye ambassadebygg i utlandet. Kristin Jarmunds i Katmandu, Nepal (2008/2012) er flaggskipet; ambassadørens residens i Sofia, Bulgaria (Per Martin Landfald + N1 Arkitekter i 2009) har en elegant og kompakt løsning og Arne Henriksens prosjekt for Teheran ser lovende ut. Likevel er det vanskelig å overgå den norske ambassaden i Stockholm, Knut Knutsens mesterverk fra mer enn seksti år tilbake. Det har å gjøre med dens inderlighet og usnobbete eleganse, en uovertruffen landskapsforståelse og de gjennomarbeidete detaljene.

            Den boken som nå har kommet om stockholmsambassaden er på 128 sider. 77 av disse sidene er rene billedsider. Derfor er dette i første rekke er en billedbok der Espen Grønlis fotografier er det bærende element. Men hvordan er de vakre rommene knyttet sammen? Riktignok fins selvsagt husets plantegning i en rekke andre publikasjoner, men det er vel ikke grunn god nok til å droppe den her? Det er ikke bare arkitekter som vil bli skuffet over den mangelen.

            Forlegger og kunsthistoriker Ole Rikard Høisæther skriver om ambassaden som arkitekturverk mens den UD-ansatte kunsthistorikeren Kathrine Lund tar for seg interiøret og kunsten. Det blir mye om kunsten, hvert maleri får sin omtale. Lund er ambisiøs og operer med noter. Men dessverre blir vektingen mellom de to forfatterne så ulik. For arkitekturverket må være bokens fokus. Det er Knutsens verk som gjør at vi er opptatt av ambassaden i Stockholm, ikke bildene på veggene. Dessverre har Høisæther intet nytt å fortelle om huset, det er en velkjent standardberetning vi får høre.

            I utstillingskatalogen Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65 (Nasjonalmuseet 2010) drøftet redaktør Espen Johnsen begrepet ”Det organiske” og satte ambassaden inn i et arkitekturideologisk perspektiv som er fraværende i Høisæthers tekst. I Arkitekturmuseets årbok for 1997 skrev Ingvar Mikkelsen artikkelen ”Knut Knutsen og hans storverk i Stockholm.” Det er en innlevd studie av husets komposisjon og romorganisering, en forståelse som man ikke finner i den nye boken. Trolig er ikke forfatterne kjent med disse tekstene. I alle fall har de ikke tatt dem med på bibliografilisten.

 

Bokanmeldelse i Arkitektur N 6-2013

Høyblokken: Forsker på glattisen

Christian Sørhaug ved Telemarksforskning vil (15. september i Aftenposten) rive Høyblokken for at vi skal få «en levende tid». En tid som ikke er låst inne i bevaringsnevroser. Vi bør være mer opptatt av hva vi taper ved bevaring. «Vil det bli plass for til fremtidens innovasjon i en tid hvor vi dyrker fortidens bragder?» Det kan bli ille: «Man blir tvunget inn i dialog med fortiden – enten man vil det eller ei.» Forskeren har en oppfordring: «Kommende generasjoner bør begynne å si ifra.» (Men kanskje det er forståelig at de ufødte ennå ikke har grepet ordet.)

 Sørhaug er redd frysingen av fortiden skal forhindre at han får se hvordan et annet regjeringskvartal kan se ut. Frykten er fullstendig ubegrunnet. Alt tyder på at vi vil få et helt annet regjeringskvartal enn det vi har hatt, selv om vi bevarer Høyblokken. Konsekvensvalgutredningen foreslår et gigantisk, nytt regjeringsbygg. Grubbegata stenges og blir byggetomt. Regjeringsbyggene R4 og S-blokken rives. Hovedbrannstasjonen fraflyttes delvis og bygges til. Hammersborg torg bygges igjen. Den sammenhengende regjeringsbebyggelsen vil også forsyne seg av tomta til OBOS-hovedkontoret og nabohusene der. 

Det er altså dette kjempemessige regjeringsbygget fra vår tid som fullstendig vil dominere kvartalet. Det er ingen grunn til å være redd for at dagens kreativitet blir stoppet hvis vi bevarer Høyblokken. Min bekymring er snarer refleksjonsnivået ved Telemarksforskning, og at Aftenpostens verdifulle kronikkplass brukes på slikt sludder.

Innlegg i Aftenposten 17. september 2013

 

Kjell Lund: Å bygge det varige i en rastløs tid

Kjell Lunds bortgang markerer avslutningen av en epoke. Med ham har vi mistet den siste av de «fire store» i norsk etterkrigsarkitektur. Christian Norberg-Schulz i 2000, Nils Slaatto i 2001, Sverre Fehn i 2009 – og nå Kjell Lund. De var alle født på 1920-tallet og dominerte norsk arkitektur i førti– femti år. Norberg-Schulz var en historiker og teoretiker av internasjonalt format og den som mer enn noen annen preget norske arkitekters virkelighetsoppfatning. Fehn skapte utsøkte byggverk og ble tidenes mest anerkjente norske arkitekt. Men det var de to partnerne Kjell Lund og Nils Slaatto som klarte å kombinere kvantitet og kvalitet. Ingen andre norske arkitekter har hatt en så stor og mangefasettert produksjon på et tilsvarende høyt nivå.

 Kraftfulle kjerner

To ulike ordensprinsipper preget Lund og Slaattos arkitektur: Først en søken etter det tidløse, en arkitektonisk kjerne med en konsentrert uttrykkskraft. Så utviklingen av et formalt formspråk som skulle gjøre det mulig å skape tilpasningsdyktige byggverk og løse komplekse oppgaver.

Til den første fasen hører de klare geometriske figurene. Rua gård ved Hønefoss (1962) og Hurdal herredshus (1968) med store pyramideformede tak. Så kubene: Chateau Neuf (1970), en solid hjørnestein ved grøntaksen fra universitetet på Blindern. Eidsvåg kirke i Bergen (1985), en hvit, solfylt eske. Og ikke minst St. Hallvard kloster på Enerhaugen (1966), en mursteinskloss med et sylinderformet kirkerom og en hengende kuppel. Sirkelen i kvadratet hører til de sakrale ursymbolene, og her har disse grunnfigurene blitt til et av de mest fortettede og meningstunge rom i Norge. Rommets innerste kjerne er en massiv blokk, et støpt alter på et sirkulært podium. Men i vestibylen på Nic. Waals barnepsykiatriske institutt (1968) er kuben blitt hul, den er et beskyttende lekerom for utsatte barn.

 Artikulerte strukturer

Etter hvert ble det motsatte synssettet dominerende. Det holdt ikke med klare fikspunkter. I en verden i stadig endring trengte man en åpen og fleksibel arkitektur. Strukturalisme ble det kalt. Arkitekturen ble et byggesett, et skjelett der innmaten kunne forandres når nye behov oppsto. 

Veritas-senteret på Høvik (1976) er norsk strukturalismes heroiske høydepunkt. En vakkert modulert bygningsmasse på en naturskjønn tomt. En fleksibel bygning med en klar struktur. Men skulle tankegangen benyttes i en urban og historisk sammenheng, måtte skjelettet «kles på» slik at det kunne tale med nabohusene. Derfor får Norges Banks hovedsete (1987) en fornem ytterfrakk i granitt og kobber. Bygningens organisering er frapperende klar, likevel klarer den å inkorporere eldre bygninger i det store bykvartalet. Detaljeringen og materialrikdommen er på et nivå som ingen andre moderne bygninger i Norge har kommet i nærheten av. Som en bonus ble Bankplassen omskapt til et av våre vakreste byrom.

Neste test ble Stavangers uregelmessige gateløp. Svaret ble en mer kompleks geometri som brøt bygningsmassen ned slik at Sølvberget (1987), byens store kulturhus, klarte å tilpasse seg den eldre trehusbebyggelsens skala. Også denne bygningen har blitt stående som et høydepunkt i nyere norsk arkitektur.

Den samme konstruktive klarhet som preget Lund og Slaattos store arbeider på 1970-tallet, finner man i deres trearkitektur allerede på begynnelsen av 60-tallet. Med intens energi utforsket de hvordan ulike stolpekonstruksjoners logikk både kan gi fasaden en fast rytme og samtidig muliggjøre et variert uttrykk. Også deres trearkitektur er et sentralt bidrag til utviklingen av norsk byggekunst. Spesielt viktig ble Ålhytta, som arkitekt Jon Haug ved kontoret utviklet til en stor salgssuksess.  

 Sentralt og sakralt

På 1970-tallet gjorde T-banens gravarbeider langs Karl Johan det naturlig å vurdere utformingen av dette sentrale byområdet på nytt. Lund og Slaatto fikk i oppdrag å utforme Studenterlunden og arealet langs Nationaltheatret frem til T-banenedgangene. Det ble noen nederlag. Den foreslåtte glasskuppelen kom aldri, og nå fjernes serveringsstedet Saras telt. Begge deler er fornuftig. Sørgeligere er det «Moltemyra» ved Nationaltheatret mistet sine forfinede og demonterbare parasoller (designer Bjørn A. Larsen). Uansett ligger Lund og Slaattos plan, med fontener, vegetasjon og brolegging fast som en varig ordning av nasjonens mest sentrale uterom.

            Det siste høydepunktet i Kjell Lunds karriere ble Vernebygget over Domkirkeruinene på Hamar (1998). I utgangspunktet en praktisk innretning for å beskytte middelalderske murbuer, men resultatet ble en stål- og glasskonstruksjon som gir et beåndet ekko av middelalderkatedralen som sto der. Vakre St. Magnus kirke på Lillestrøm (1991) er herjet ille med av byens vietnamesiskdominerte menighet. Det forhindrer ikke at Kjell Lund er vår tids viktigste fornyeren av norsk sakralarkitektur. Derfor er det på sin plass at han fredag 30. august ble bisatt fra St. Hallvard på Enerhaugen, hans hovedverk.

            Kjell Lund kunne blitt så mangt. «Her kommer guttemusikken» og mange andre sanger fra 50-tallet viser bredden i hans talent. La oss være glad for at han valgte å tegne hus.

Kronikk i Aftenposten 30. august 2013